Rival Sons på Sentrum Scene

Konsertmelding av Henrik Grinde

Oslo, 12/4-15:

Det er søndag kveld. Sentrum Scene, hovedstaden. Folk siver sakte, men sikkert inn dørene, og jeg følger strømmen. Det første som møter meg i den overraskende intime salen er et teppebelagt gulv og vegger dekorert med gullbelagt netting på mørk bakgrunn. Det er som å være inne i en VOX-forsterker. Det er rock. Jeg liker det. Med andre ord, Oslos kanskje kuleste venue er den perfekte scene for California-rockerne i Rival Sons.

På slaget 20:00 går oppvarmingsbandet på scenen. Blues/grunge-kvartetten Kill It Kid. Jeg hadde gleden av å oppleve Kill It Kid på Rokken noen måneder i forveien og ble hjerneblåst av trøkket i musikken deres. Gleden var derfor stor da jeg noen dager før konserten fant ut at de skulle åpne for selveste Rival Sons.

Kill It Kid ble formet i den engelske byen Bath og består av Chris Turpin (gitar og vokal), Stephanie Ward (keys og vokal), Dom Kozubic (bass) og Marc Jones (trommer). I begynnelsen inneholdt lydbildet både fele, slide gitar og til tider banjo, men har etter hvert beveget seg mot et gitardrevet, trommetungt og rått uttrykk, noe som åpenbart falt i smak hos noen av old timerne like ved siden av meg som lot seg løsrive fra sine saltstøtteskikkelser og svingte med til Turpins frenetiske gitar og hjerteskjærende stemme, og Wards forføriske blikk over keyboardet. Alt holdt sammen av en aldri så stødig bassist som gjorde akkurat det han måtte for å gi de tre andre i bandet nok rom til å boltre seg i. Den rundt 45 minutter lange seansen avsluttes mesterlig av den aldeles nydelige og mørke «Caroline» som kan fremprovosere en liten klump i halsen hos selv de aller mest hardbarkede av oss.

Så var det endelig duket for hovedattraksjonen. Grunnen til at vi var samlet i Tigerstaden denne kjølige søndagskvelden i april. The Grand Finale på en ellers upåklagelig kveld.

Ikke noe piss. Ikke noe klein presentasjon. Rett på sak. «Electric Man». Gitarlyden fra Scott Holidays Gibson Firebird skreller nesten av de VOX-inspirerte båndene på veggene og vokalist Jay Buchanan lover å ta oss med til «…the Promised Land.» Og jeg er solgt. Elektrisk og ekstatisk. Allerede på første låt ligger Buchanen på scenegulvet som om han vrir seg i smerte, men det som kommer ut fra hans gudbenådede stemmebånd er alt annet enn smertefullt. Det er sjel og det er oppriktighet.

Konserten fortsetter med de tre første sporene fra sisteplata Great Western Valkyrie og første akt avsluttes med radiohiten «Pressure and Time» og eposet av en låt «Manifest Destiny Pt. 1».

Andre akt starter med Scott Holiday alene på scenen med en kassegitar og den ubeskrivelig vakre låten «Nava», og markerer starten på et akustisk sett med låtene «Burn Down Los Angeles», «The Man Who Wasn’t There» og «White Noise». Personlig mener jeg de kunne spart seg for denne delen da det egentlig bare dro ned energinivået som hadde bygget seg opp i løpet av første delen av konserten.

Tredje akt går nok ikke inn i noen historiebøker og for å være helt ærlig føltes det litt som at man sto og ventet på noe annet. Noe bedre. Noe større. Det kan godt hende at det var den litt ødeleggende effekten det akustiske settet hadde på momentet i konserten som hadde skyld i den følelsen. Men æres den som æres bør, og Jay Buchanan får virkelig vist frem stemmen sin i den fantastiske og sårbare «Where I’ve Been».

Og endelig får vi den forløsende låten. Monsterhiten «Keep On Swinging». Låten som avslutter hele ballet etter at gutta har kommet inn på scenen igjen for sitt encore. «Open My Eyes» er fet nok, men det er ikke før den aller siste låten at alle tanker om en lang konsert og en unødvendig pause i form av et akustisk sett forsvinner. Publikum reagerer instinktivt og momentant, og hopper opp og ned i takt med musikken. En verdig avslutning på en berg- og dalbane av en konsert.

Rival Sons har flere ganger blitt sammenlignet med verdens beste band gjennom tidene, Led Zeppelin, og det er ikke uten grunn. Jay Buchanans stemme er nok til å fylle hele rommet alene og riffkatalogen til Scott Holiday er stor nok til å gjøre hvilken som helst gitarist både grønn og gul av misunnelse. Michael Miley treffer trommeskinnene så perfekt at man nesten kan stille klokka etter ham, mens Dave Beste gjør den usynlige, men akk så viktige jobben med å holde alt samlet. Ikke ulikt en rockekvartett fra London, England.

Opplyftande tyngdekraft

Konsertmelding av Av P.T. Gisletveit

Eg fant meg sjølve nede på det Grøne treet torsdag kveld, 9. April. Det var her det skulle bli og det var her det skulle skje. Eg fann meg ein plass i lokalet, nesten aleine, med min godt slitte skriveblokk + øl, mens to menn og ho B-kjendisen frå Norske Talentar eller X-faktor eller kva det nå var for noko, sitt og diskutere amerikansk-politiske situasjonar. Eg tenkjar at verda er mindre enn folk skal ha det til, men det tar ikkje lange tida før lokalet blir fullt av folk som har komen hit for den same grunnen som meg: bandet Tyngdekraft! Eg var nå tidleg ute. Eg tenkte eg skulle ha tatt med meg øyrepoppar, dei var heime. Men det å bli svett som ein gris som fylgje av ein hektisk sykkeltur, vil eg heller sleppe. Skal eg bli svett i kveld, så skal eg bli det om den musikken eg skal høyre blir verd å bevege seg til.

Lokalet blir meir og meir fylt, og stemninga stig med praten. Praten, den begynnar å oppnå den same summande frekvensen som desse veggane har måtte tåle gjennom mange år. Etter kvart har band-medlemmane begynt å bevege seg ut mot sitt utfaldingsområde. Dei prekar med kjentfolk bland publikum og dei gjer dei nødvendige siste oppvarmingar og justeringar på sine respektive instrument. Dei er høflege og ventar på resterande publikum som sikkert har måtte ta ein ekstra dram på vorset før dei fekk kjabba seg ned til denna trufaste grøn-puben.

Tyngdekraft I

Når nesten alle setane i lokalet er opptekne, samlast alle medlemmane med instrumenta parat, og det brakar laus! Innleiinga med låta «Soar» gir oss alle fyrsteinntrykket av kva desse folka vil gi til oss. Det er høgt, og det er energi dei vil gi oss! Ein skulle tru at dei tok det meir roleg når dei fylgjar på med «In Between» rett etterpå. Her blir vi møtt med ein roleg introduksjon, men så er mi oppe på same nivå som sist, og folket liker det! Vidare utover i programmet komer ein låt med eit ironisk namn: «The Quiet». Her klarar eg ikkje å sitte stille på barkrakken, kroppen må få rista på seg! Her gjekk det opp for meg kor opplyftande Tyngdekraft virkelig er (ja, eg vett eg er morosam)! Dei går vidare i programmet med det eine riffet etter det andre, og dei nødvendige variasjonane i låt for låt, gjer at ein opplev noko nytt i denna rokken. Den låta som får til og med erfarne musikklyttarar som er kåte etter rytmiske variasjonar/omvendingar, er låta «Sondre/unwind» eller «Sondre BLÆHH!», som han blei nydøpt i kveld av skaparen sjølve. Før dei rundar av showet, tar dei ein pust i bakken med vokalistens eigen låt: «Devil Dance», som er fin dynamisk, når eit energisk toppunkt og avsluttar i den same melankolien han starta i. Til slutt komer riffmaskina «Howling» som avsluttar konserten, og ein står igjen med at det var verd turen ned hit.

Bandet’s visuelle engasjement er smittande. Bassist og trommis er kontrollerte i bakgrunnen mens gitaristane og vokalisten visar fokusering og moderat koreografi. Dei hjelper oss med å sjå at detta ikkje berre er gjildt, men og seriøst! Vokalistens, (eller skal eg seie vokalistinnas) tryggje blikk gjer mykje for kontakta med folket.

Når det komer til lyd, har det Grøne Treet ein akustikk som mange individ kan gjere seg opp ein felles meining om: ikkje bland top 50 i Sunnmøre. Eg skulle gjerne reve ned alt som heitte lettveggar i lokalet for å kunne gjere den minste forbedring, og pr. i kveld så blei det det det blei. Dei problema eg og publikum hadde, var å høyre sjølve teksten. Dog vokalisten song sterkt og reint, var det vanskeleg å høyre sjølve stavingane i teksten på ein god del av repertoaret. Eg meiner det skuldast at stavingane drukna i volumet til gitarane. Skal mi ta eit skulande blikk på lydteknikaren, gitaristanes ampar, eller lokalets akustikk?

De harde fakta:

Tyngdekraft er ein riffprodusent som tar modige musikalske forsøk på å få seg ein individuell plass bland liknande små- og stor-artistar, med heilt greitt variert repertoar som gjer at ein ikkje går lei. Samspelte er dei, det oppnådde resultat. Sosialt samvær med publikum gjer at ein får eit godt inntrykk av at dyktige rokkarar og er menneskjer. Under songane er vokalisten vegen inn til bandet frå publikum med sine sjarmerande smil og blikk, men eg ynskje at heile bandets koreografi kan jobbast meir med på enkelte songar. Elles bør lokalet bli utbedra reint akustisk (eller var det lydteknikaren?).

Av P.T. får dykk terningkast 4 blank!

 

Tyngdekraft II

DHG @ Inferno 4/4.15 – musikkanmeldelse av Magnus Solheim

Inferno er en musikkfestival i Oslo som i år feiret 15 år. 4 dager fullstappet med konserter og annen kultur som er knyttet til metalmiljøet. På festivalområdet inne på Rockefeller og John Dee står konsertene i fokus, men det er også plass til utstillere, tatovører og merchandise-selgere. Rundt omkring i Oslo arrangeres også aktiviteter som konferanser , ølsmaking og guidet tur til platebutikken Neseblod. I konsertanmeldingen som følger skal jeg prøve å gi et innblikk i hva som foregikk på en av konsertene under Inferno Metal Festival.

Før konsertene starter på lørdag fikk jeg slått av en prat med Aldrahn og Vicotnik fra bandet Dødheimsgard. DHG eller Dødheimsgard er et norsk metal-band som ble dannet i 1994. De startet opprinnelig som et blackmetal band men har utviklet seg i en mer eksperimentell og avantgarde retning.

Etter en hyggelig prat med bandet gledet jeg meg til konserten. Den foregikk slik:
Foran scenen henger det et sort forheng. I det klokka slår 21:30 trekkes forhenget til side og en låt begynner å spille over anlegget. Det er åpningssporet fra den nyeste skiva til bandet. Det er vanlig i metalsjangeren å ha en introlåt før bandet begynner å spille. Dette var intet unntak. Etter introlåta, som varer ca. et minutt, begynner bandet på sin første låt. Denne er også hentet fra den nyeste skiva. Rett på. Ingen tid til pjatt. Som bandet sa før konserten. Her er musikken i fokus.

Sceneeffekter står sterkt i ekstremmetalsjangeren. Den eneste visuelle som skiller DHG fra da jeg prater med to av dem tidligere på kvelden er at vokalist Aldrahn bruker ansiktssminke. Men Aldrahn ligner ikke et lik. Han ligner heller en kriger med sin ansiktsmaling. Bekledningen er gjennomgående svart på hele bandet, noe som passer sjangeren bra, men det er lite blod, innvoller og hodeskaller å se på scenen. Faktisk ingenting. Som gutta sa, vi er ikke på teater.

Aldrahn imponerer med et stort register. Han bruker mikrofonen effektivt for å nå ut til publikum min sine tekstlinjer og demoniske skrik. Stemmen hans passer hele tiden med resten av det samstemte bandet. Bandet fungerer som et musikalsk monster på scenen, der de leverer alt i fra seige tunge industrielle riff til raske partier. Et tegn på dyktige musikere som har øvd mye alene og sammen. Jeg tror ingen i publikum ofrer en tanke på at det er en relativt fersk besetning som står foran dem. For selv om Aldrahn og Vicotnik startet bandet sammen i 1994 har det vært stor trafikk på musikere. Selv ikke Aldrahn har vært med hele veien. Vicotnik avslørte at både bassist og 2.gitarist er ganske ferske i bandet.

Å spille live kan by på utfordringer for et band hvor låtene skrives og lages i studio. For når låtene spilles inn kan Vicotnik spille inn både bass og gitar alene og få det akkurat slik han vil. Til og med effekter som kirkeorgel og blåseinstrumenter er brukt på den nye skiva. Dermed brukes det lydfiler på enkelte deler for å gjøre live versjonen likere den på skiva. Slik kan bandet fokusere mer på grunnoppsettet av låtene og publikum kan fortsatt høre etter de effektene de digga fra plata.

Bandet ofrer ikke mye tid til publikum, men det er ingen tvil om at publikum trives. Rockefeller er fullt av ivrige metalfans som holder stand, til tross for fire lange dager med festing og konserter. Alle jeg kan fra mitt ståsted har fokus på hva som skjer på scenen. Og det er ikke rart. Det er selvsikre dyktige musikere som underholder. Det er energi i alt som skjer på scenen. Selv om tempo og lydbilde varierer er det hele tiden en nerve i musikken. Alltid noe spennende. Da noen metallband kan virke noe ensformig klarer å DHG å levere mye forskjellige i løpet av sin konsert. De spiller på et stort følelsesregister. Og det er nettopp dette som står i fokus i DHG sin musikk. Gutta mener selv de formilder få meninger fra scenen. Null politikk- kun følelser!

Eivind Nakken bilde

[Foto: Eivind Nakken]

Selv mener DHG at det er nerdene som liker dem. De mener selv at fansen gjenspeiler dem selv. Det er vanskelig å vite hvem som lytter mest på DHG hjemme, men det er fans i alle aldre som har møtt opp for å få med seg DHG på Inferno. De kan derimot ha rett i at den supertypiske blackmetal stereotypen ikke er i overtall. Med sitt varierte repertoar tror jeg DHG klarer å nå ut til mange, og de som gir bandet en sjanse finner noe de liker.

Det var heller ikke mye stjernenykker eller divafaktorer å oppdage etter konserten. Bandet tok seg tid til å møte et imponert publikum hvor mange sto i kø.

Setlista for kvelden var en god miks fra hele Dødheimsgards diskografi. Fra det første albumet Kronet til Konge (1995) og helt opp til det nyeste albumet A Umbra Omega (2015). Slik fikk DHG vist fram sin bredde gjennom mange års hardt arbeid.

1. The love divine ( intro)
2. God protocol axiom
3. En krig å seire
4. Bluebell heart
5. Symptom
6. The snuff that dreams are made of
7. Monumental possession
8. Ion Storm
9. Interlude (orgelmusikk)
10. When heavens end
11. Architect of darkness
12. Oneiroscope(piano intro)
13. Traces of reality.

Takk til Aldrahn og Vicotnik stilte villig opp for en prat.

-Magnus Solheim, musikkstudent ved Høgskulen i Volda.

GETTIN’ JIGGY WITH CINNAMON CITY

Konsertmelding – Cinnamon City, Studenthuset Rokken 14. 02. 15

Av: Kristina Juul Jørgensen

Var du ikke på Cinnamon City-konserten på Studenthuset Rokken under Veka, sier du? Greit, da gikk du glipp av tidenes konsert på denne siden av sunnmørsalpene.
Det Volda-baserte bandet spiller coverlåter fra sent 90-tallet til 2015, og har spisset seg inn på sjangre som funky pop og hip hop.

Storsalen på Rokken er stappfull, og det strømmer stemningssettende musikk ut fra høyttalerne. Scenen bader i tung røyk og hvitt og blått lys. Musikken fra anlegget skrus nesten ubemerket av. Men publikum skjønner fort hva det betyr, og løfter både hender og innestemme i været. Så kommer bandet løpende inn. Hoppende, dansende, vrikkende, og i likhet med publikum med lange armer i været. Rytme-hiten fra 2004 ”She Wants To Move” av N.E.R.D dundrer ut i salen, og vokalistene Eskild Valsø Lied og Daniel Klepp mottar publikums gunst med store selvsikre glis. Trommisen Adrian Hoff sitter stødig på stolen og har en barnlig sjarm med den røde capsen bak fram. Med suggerende rytmer i introen danner trommisen sammen med gitarist Åge Staurset og bassist Even Andreas Røed grunnmuren i åpningslåten.

Med bandets felles interesse for funky slagere fra rundt 2000-tallet, følger de opp med R&B-låten Family Affair av Mary J. Blige. I denne låta har vokalist Daniel Klepp satt seg bak pianoet og byttet plass med Kathrine Sæten Eliassen som tar over rollen som vokalist. Allerede her viser bandet en av sine sterke sider, nettopp at de har tre vokalister som bytter på solist-rollen. Dette gjør at de, som coverband, kan velge seg et større repertoar.

Bandet fortsetter med låten Gettin’ Jiggy With It av Will Smith fra 1997, før de beveger seg inn i nåtiden med fjorårs-hiten Dangerous av David Guetta. Begge låtene blir løftet av høylytt allsang fra salen på refrengene. Det er tydelig at både de nye og gamle låtene går rett hjem hos publikum, inkludert meg selv. Vokalistene forsikrer seg stadig om at publikummet deres har det bra, og det har vi.
Det er først på låten This Love at vi får høre Eskild sine ferdigheter som vokalist, siden han til nå bare har rappet og koret. Han har en solid og sterk stemme, og sjarmerer jentene på både første rad og andre rad med sine moves. Hele bandet leverer fortreffelig bra på denne låta, og jeg vil påstå at dette er helt klart på nivå med låtens rettmessige eiere, Maroon 5.

cinnamon city konsertmelding

 

Foto: Silje Thoen

Et av konsertens største høydepunkt er da bandet ”hiver ut saksofon-kortet”. Saksofon er vel alltid en vinner både estetisk og musikalsk. Saksofonisten er ingen ringere enn Studenthuset Rokkens daglige leder Ulf Kristiansen. En erfaren og blid musiker som virkelig får publikum til å ”Move Your Feet” som låt-tittelen tilsier. Kristiansen blir værende i det gode selskap et par låter til, før han forlater scenen i det bandet innleder siste låt Chandelier av Sia.
Vokalist Kathrine Sæten Eliassen påberoper seg enorm respekt og begeistring fra publikum i det hun trøkker til på refrenget. Men selvsagt er hun ikke den eneste i lokalet som synger. Alle, ja, alle kan refrenget på denne låten som ble en megahit i mars i fjor. Og med siste slag på trommene og gitarene, siste tone fra Eliassen, bassen og pianoet takker bandet for seg, og forlater scenen. Lysene skrus av, og publikum står applauderende igjen i mørket.

Men det var ikke alt. I kjent Cinnamon City-stil har de selvsagt et par-tre låter på lur når publikum tydeligvis ikke har fått nok.
Et blått lys, som en slags spot, treffer pianoet i det Daniel Klepp kommer ut på scenen igjen, alene. Salen er både gira og taus på en og samme tid. I det han slår de første akkordene på en av de største hitene i dag, Take Me To Church, kommer trommis Hoff og resten av bandet ut på scena. Det lurer seg inn et par ekstra slag på opptakten til refrenget, men publikums begeistring veier opp for det.
Bandet avslutter den 45-minutters konserten med låta Problem, hvor saksofonist Kristiansen får være med og takke for seg.
Denne konserten var en fin måte og feire VEKA’s 30-årsjubileum, og vi gleder oss allerede til neste visitt.

Studentbedriften Volda Studentbryggarlaug til NM i studentbedrift!

Torsdag 16. april deltok seks studentbedrifter fra emnet Entreprenørskap i kultunæringar på fylkesmessa i studentbedrift, en konkurranse i regi av Ungt Entreprenrøskap Møre og Romsdal. Studentene konkurrerte mot studentbedrifter fra Høgskolen i Ålesund.

Volda Studentbryggarlaug  gikk av med prisen for beste kulturbedrift og vant samtidig en plass i NM i studentbedrift, som går av stabelen i Oslo i juni. Juryen la vekt på laugets engasjement og fokus på kulturbygging gjennom ølbrygging.

Volda studentbryggarlaug hadde i likhet med de fem andre bedriftene fra Volda gode presentasjoner og flere aktører ved messa poengterte studentenes engasjement, drivkraft og markedsteft. De var spesielt imponerte over alt det arbeidet studentene fra Volda hadde fått til i løpet av de få månedene siden emnestart i januar.

Christian Alhaug, Vilde Sævik, Tomas Hansen og Knut Larsen fra Volda Studentbryggarlaug sammen med studentbedriftene Arvaken og SeaGuard fra Ålesund. Alle tre bedriftene skal til NM i studentbedrift i juni.
Christian Alhaug, Vilde Sævik, Tomas Hansen og Knut Larsen fra Volda Studentbryggarlaug sammen med studentbedriftene Arvaken og SeaGuard fra Ålesund. Alle tre bedriftene skal til NM i studentbedrift i juni.
Knut Larsen og Tomas Hansen på stand for Volda studentbryggarlaug.

 

Skriver 24 manus på 24 dager!

- Mange i Volda får sine kick av å bestige Saudehornet eller Fingeren, jeg vil heller skrive 24 manus på 24 dager, sier Vibeke Preus Bech.

Foto Vibeke

I over en uke nå har Bech, lektor på Drama/teater ved Avdeling for kulturfag, skrevet ett nytt manus hver dag. Hun er med i den norske varianten av «24 plays in 24 days», noe som gir henne en utfordring utenom det vanlige.

– 2. påskedag fikk jeg den første oppgaven og siden har det gått slag i slag. Det er helt opp til meg hvor lang sceneteksten skal være, og jeg kan dessuten ignorere oppgaveteksten og heller lage min egen scenetekst. De oppgavene jeg så langt har levert har ligget på mellom tre og 12 sider, og har stort sett svart på oppgaveteksten.

I dag har hun nettopp levert fra seg en tekst inspirert av et fotografi av to knelere, og den neste oppgaven skal være såkalt «Site-spesific», dvs. at teksten skal skrives til ett spesielt sted som ikke er et teaterlokale, det kan være alt fra stranda på Årneset til Times Square i NYC.

– Jeg har aldri gjort noe liknende tidligere, men gjennom prosjektet bygger jeg meg opp en stor idébank som jeg senere kan bygge ut til større skuespill eller filmprosjekt. Mange av de oppgavene jeg får tilsendt fungerer som skikkelige igangsettere, og jeg ser også muligheten av å gjennomføre tilsvarende prosjekt med studentene på drama og teater ved Høgskulen i Volda, f.eks.: «Lag ett dramaforløp hver dag i en uke» eller «Lag ett barneteater hver dag under Forskingsdagane».

Den største utfordringen opplever Bech er å klare å sende fra seg tekster som kun er jobbet med i 24 timer. – Jeg er veldig kritisk til eget arbeid, men med denne konkurransen har jeg ikke noe valg, jeg MÅ sende fra meg tekster som ikke er ferdigbehandlet, det føles skummelt, men samtidig litt befriende. Selv om hun ikke vet nøyaktig antall på konkurrentene, vet Bech at det er deltakere fra alle de skandinaviske landene og at bl.a. dramatiker Lars Vik er med, noe som gjør det litt mer skummelt.

– Man får ikke noen form for vurdering, og blir stor sett kun diskvalifisert hvis man ikke leverer i tide, eller ikke leverer en scenetekst. Sjangerne på stykkene jeg har skrevet så langt har vært alt fra absurd komedie til grøsser og barneteater. Målet mitt er å skrive mange nye tekster, om jeg vinner konkurransen eller ikke er ikke så viktig.

For mer informasjon se: https://www.facebook.com/24playsin24days

Eller kontakt:

Vibeke Preus Bech
Tlf: 93873976
E-post: vibekepb@hivolda.no