FRUKOST I DET GRØNE

Onsdag 19. august inviterte Avdeling for kulturfag til frukost for studentar og tilsette. Dette har vi gjort dei siste åtte åra, og det har vorte ein hyggeleg tradisjon med godt oppmøte. Heldigvis hadde vi vêret med oss, strålande sol frå blå himmel laga den perfekte ramma rundt hendinga.
Dekan Aud Folkestad ønska dei nye studentane velkomen, og tilsette ved Seksjon for musikk bidrog med avslappande taffelmusikk.
IMG_0038

Etter frukosten vart det halde kurs for nye studentar ved Avdeling for kulturfag. Kurset tok føre seg ein del praktisk informasjon studentane sjølve må ta hand om, dei fekk orientering om regelverk og ulike system HVO nyttar, og til slutt fekk dei ei innføring i studieteknikk. Det var bra oppmøte også her. Dette lovar godt, og vi ser med dette fram til studieåret 2015/2016!

IMG_0046     IMG_0049

Studiestart for Idrett årsstudium

Læring gjennom idrettsglede og meistring i eit sosialt studiemiljø.

For ein fantastisk start på studieåret! Torsdag 20. august var Idrett årsstudium ved Høgskulen i Volda på Prestesetra og hadde sosialiseringsaktivitetar, leikar, stafettar og samarbeidsøvingar. Vi ser fram til eit sprekt og innhaldsrikt studieår i lag med denne flotte gjengen.

Idrett årsstudium

Idrett årsstudium Prestesetra

IKT i barnehagen har laget egen e-bok

IKT i barnehagen
Høgskulen i Volda, IKT i barnehagen

Våren 2015 har studentar på vidareutdanningsstudiet IKT i barnehagen blogga seg til læring. Resultatet vart ei eiga e-bok.

– Å blogge er eit arbeidskrav i emnet Barnehagen i ein digital tidsalder. Formålet er å lære om kvifor og korleis ein kan bruke IKT saman med barnehageborna, fortel emneansvarleg Marianne Hagelia.

Hagelia har lenge sakna meir litteratur om IKT i barnehagen. Ho og studentane bestemte seg difor for å setje saman ulike blogginnlegg til ei eiga e-bok. Denne håper dei kan vere med på å skape blest kring viktigheita av IKT i barnehagen.

– Det er mange som meiner mykje om IKT i barnehagen, utan å ha sett seg inn i kva dette betyr for barnehageborn. Med denne e-boka ynskjer vi å vise at det ikkje berre er nettbrett og datamaskiner – det er også GPS, foto og fuglekasser. IKT kan også brukast til leik som til dømes skattejakt, fortel Marianne.

Les e-boka her.

Idrett og friluftsliv for Erasmus-studentar

 

Erasmus1

Seksjon for idrett og friluftsliv ved HVO fekk i vår i gang eit nytt studie retta mot internasjonale studentar. Målet med kurset er å introdusere internasjonale studentar for friluftsliv i Noreg og fysisk aktivitet i skule, organisert idrett og fritid. Studentane har hatt både teoretisk og  praktisk undervisning. Tema knytt til praktiske økter: kystfriluftsliv på Yksnøya, friluftsliv og orientering i nærmiljøet, symjing, livberging i basseng, hjarte- og lungeredning, dans, leik, ballaktivitet m.m. ERSAPORT-studentane har også vore med på Spenningskurset på Bjorli, der fokuset var tilpassa opplæring i praksis.

Les Ion Alina Adriana sitt notat knytt til opplevingar og erfaringar som student på vårt ERASPORT-studie:

Thank you to the professors of Erasport course who gave us SO beautiful memories! Erasport was a lesson of life because it gave me the chance to learn about fair play, gratitude and motivation! The memories from this course are about how to feel and see the life in connection with the nature. Nearness to the nature, cross-country skiing in the forest, dog sledging, rafting and zip lining which are just a few words to describe this amazing experience. It was for me a challenge and it helped me to discover  the pleasure of living in harmony with nature,  the joy of skiing or the usefulness of swimming. And if you feel that is not enough, you will discover the key of a happy life by practicing the Norwegian and other international folk dances. I was looking forward to every hour of this course because it brought something new for me in a motivational way! Near the beautiful people, it was challenging to learn how to orientate on the map and how to use a rowboat in the middle of the nature of Norway. One of the most significant aspects of this course is the fact that I learned how to enjoy the beauty of life through friendship, motivation and fair play during the Spenningkurset. A mixture of emotions in the fresh air with the best professors represents an ideal way to learn outside about the beauty of sport and life in Norway. I have learned from a professional team the courage to save a life, how to smile when you win a game and how to understand the perfect connection between sport and nature. I will recommend the Erasport course for all the international students because it will be useful for their entire life!

P.S. (I don’t have many pictures but my memories will be forever! I shared with you what I have.)

Erasmus2

Erasmus3

Himmelstormer på Det Grøne Treet. 16.05.2015

Konsertmelding av Erland Holen.

Vi kommer til ‘Det Grøne Teet’ en småkjølig lørdagskveld i Volda. Det er 16.mai, hele landets festkveld, og bandet Himmelstormer står og varmer opp i det vi ankommer stedet. De virker spente samtidig som de gleder seg til å spille konsert. Vi slår av en prat med medlemmene i bandet før vi finner oss et bord og slår oss ned. Etter vi har bestilt drikke og funnet plassene våre igjen strømmer det på med feststemte folk som er klare for en livlig kveld med tung progressiv musikk.

Himmelstormer er et lokalt band med folk som studerer/har studert på Høgskolen. De spiller tung, progressiv rock, og musikken er preget av mange fengende riff. De har spilt litt rundt i Volda før på forskjellige events, så folk er godt kjent med musikken og bandmedlemmene, og medlemmene slår gjerne av en prat med publikum før de går på scena.

Himmelstormer består av Cornelius Borger Østlie på bassgitar, Simon Frøystadvåg er låtskriver og rytmegitarist, Daniel Klepp er vokalist og frontfigur, Lars Ødegård på trommer og Mikael Westpå spiller gitar og har ansvar for soloene. Bandet skulle gå på scenen gå på scenen klokka 23.00, men det blir et noen minutter forsinkelse. Bandet går på 23.15 og vokalisten introduserer første låt, Dressed Up As Ghosts, som var en perfekt sang å starte konserten med. Sangen bærer preg av mye dynamikk og så klart tunge riff. Dette får publikum til å bli nysgjerrige og mange har nå flyttet blikket fra ølglasset og over til scena. Himmelstormer hadde åtte sanger på repertoaret som de skulle spille denne kvelden, og bandet annonserte at det skulle bli spilt en helt ny sang som ikke har noen tittel enda. Programmet så sånn ut:

1. Dressed up as Ghosts.

2. Sarcophagus.

3. Chronometer.

4. Before I begin.

5. Levitate.

6. Uten tittel, helt ny låt.

7. Mother Earth.

8. Albatross.

 

Allerede etter første sangen, er det tydelig at bandet er i toppform. De koser seg veldig mye på scena og på den lille flekken de har å stå/sitte på, så gjør de absolutt det beste ut av det. De får god kontakt med publikum og viser veldig tydelig at de liker å spille fremfor folk.

Publikummet er veldig variert. Det er selvfølgelig mest ‘unge’ folk og en noen musikkstudenter, men det er også eldre mennesker som ser ut til å kose seg med musikken. Men det er ikke lett å være publikum på utesteder som «Treet». Det er ikke mye plass, og bare omtrent halvparten av folka som kommer kan fysisk se bandet opptre på grunn av en vegg. Det er heller ikke mye plass til å stå ved scena, så vi var kjappe og fant sitteplasser som var ganske nærme med en gang vi kom.

Lyden på en annen side var overraskende bra i forhold til hva man skulle tro. Man skulle tro at når lyden på gitarene blir så høy at de matcher trommene så kom alt til å bli bare bråk og dårlig balanse mellom de to gitaristene, men dette gikk veldig bra, og det også gjorde at man fikk mer konsertfølelse. For mange kan det hende at lyden var for høy, siden det var vanskelig å prate sammen mens bandet spilte, men det virka som at da fulgte de heller med på musikken og prata litt mellom sangene i stedet for. Bandet avslutter med den mest kjente sangen de har, og den de fleste hadde hørt før; Albatross. Sangen har alt; Dynamikk, knallharde riff, kule vokallinjer, nyskapende gitarspill på sologitaren og det hele. Rett og slett en veldig, veldig bra sang å avslutte konserten med.

Alt i alt var dette en veldig bra konsert og bandet leverer til det fulle på absolutt alle sangene. De er veldig samkjørte og det virker som at Lars har stålkontroll bak trommesettet. Cornelius blir litt gjemt bak Mikael, på grunn av lite sceneplass, men man ser at han koser seg mens har spiller mange kule riff på bassen. Lyden på gitaren til Mikael er kanskje litt lav i forhold til resten av bandet, men han kommer tydelig frem på soloene, som for øvrig er veldig nyskapende. Det er sjelden man hører så mange effekter på en gang i løpet av en solo, som for eksempel på Albatross, kult! Vokalisten har en kraftig stemme og en veldig bra væremåte på scenen. Låtskriver Simon riffer seg gjennom hele konserten og storkoser seg på siden sin. Bandet gjorde en knallsterk opptreden og skapte god stemning, hadde et passe langt, spennende med tanke på ny sang og veldig bra program, og Himmelstormer er et band jeg absolutt vil anbefale folk å se om de har sjansen.

 

Erland konsermelding

The Siverts Comeback på Rokken Studenthus 10/05-2015

289029_466272550059361_1603659808_o (1)

Konsertmelding av Olai Tomasgard

 

Rokken er 10 år og skal feire dette med konsert. Det er en kjølig fredagskveld og folk har strøymt til for å sjå gode musikarar på scena. Publikum er komne godt i gassen og alkoholnivået høgt då Cinnamon City har varma opp Rokken den siste timen. Mange har venta lenge på å få sjå The Siverts igjen etter dei har hatt 2 år pause, men no slår klokka snart 23:00 og ventetida er over.

The Siverts er eit band med godt renommé i Volda og har ein god del tilhengarar der då dei har spela på rokken mange gongar før. Dei er eit cover band som spelar slagera som alle har hørt før, blant anna frå Big Bang, Rolling Stones, Dum Dum boys, The cure og Kiss. Rett og slett gode slagera frå 50 talet til i dag. Kan fort relaterast til musikken vi hørte på under dei mange hytteturane vi hadde longt oppi ein seterdal der einaste underhaldning er kassegitaren og allsong. Bandet består av Eirik Sognnes som vokal og gitar, Kristian Haugen på gitar og vokal, Ørjan Vingen på Bass og vokal og Anders Tjøme Haugen på tromme og vokal.

Men klokka er slagen 23:00 og konserten skal til å starte. Golvet er fult av ivrige publikum medan The Siverts går inn en etter en i ein silhuett av sideteppelys. Det tøffe gitarriffet til Start Me Up av Rolling Stones fyre i gong konserten og showet er i gong. Vokalisten Eirik Sognnes er suveren og får inn eit par ”går d bra rokken” før songteksten skal inn, og publikum er i ekstase. Merkar allereie frå fyrste stund att dette er scenevante musikkarar og publikumskontakten er på topp. Her kjem kraftbombe etter kraftbombe og dei 3 fyrste songane går i eit med blant anna en røff Feeling good liknande den Muse har spelt inn, og ein rask All The Smal Things av Blink 182. Energinivået i bandet er på topp og svetta drive allereie. Dei som kan bevege seg utnyttar scena for det den er verdt, utan att det går på bekostning av det musikalske.

Etter en liten stemningsrapport med publikum går bandet vidare til ein norsk klassikar frå 90-talet, med Englefjes av Dum Dum Boys. Dette blir allsong til de grader noko som veldig likt resten av The Siverts sitt repertoar. Vidare diska dei opp med endå ein 90-tals song som kanskje er den dei er mest kjend for å spele, nemleg Friday i’m in love av The Cure. Dansefoten til publikum får plutseleg eit gir til og ølglas glapp fort ut av henda noko som glas innsjøen framom scena viste til. Karane på scena va heller ikkje redde for å vise glede og energi noko som i ny og ne gjekk litt ut over tekstane til songane som kom seinare i repertoaret. Men dette var det mest sannsynleg ikkje mange som plukka opp då alkoholnivået steig både med publikum og på scena.

Hitt etter hitt vart framført frå den raske og klamme I Like You So Much Better When You’re Naked av Ida Maria til fest song frå Jokke og Valentinerne med Sola skinner. I ny og ne senka dei tempoet litt med blant anna To The Mountain av Big Bang og I’m Gonna Be (500 miles) av The Proclaimers, noko som gjor konsertopplevinga litt meir dynamisk men fortsett heldt seg til songar dei fleste kjenner til. Sjølv trommisen trenger vel litt roleg tempo i ny og ne når han her er en av dei som lagar mest energi på scena. Mange engasjerte folk var d i salen også. Det var støtt og stadig ein person som nemnte kor fantastisk lyden var og for ein god gitarist som gav oss riff etter riff som om det skulle vore spelt inn på førehand.

Når det nærma seg slutten av konserten fekk vi også eit glimt av ein anna norsk artist. Nemlig Åge Aleksandersen men Leva livet, noko stemma til Eirik Sognnes utførte på engasjerande vis. Til slutt fekk vi ei kraftbombe av en song frå Kings of Leon med Sex on Fire. I salen vart det klamt og varmt og innsjøen av ølglas berre vaks. På scena tok The Siverts ut alt dei hadde igjen og sto til slutt på rekke med henda i verda og takka for seg til applaus, hyling og begeistring. Eg som ikkje har sett The Siverts før hadde store forventningar etter kva folkemunnen har sagt, og dei innfridde forventningane. Ein artig konsert som brakte meg tilbake til dei mange hytteturane vi har hatt oppe i dalar utan straum, med gitaren som underhaldning. Berre på steroider. Anbefalast å få med seg om dette comebacket varer.

Runde Blandetkor på Pinsekyrkja i Volda

RUSSLANDSKONSERT: RUNDE BLANDETKOR PÅ PINSEKYRKJA I VOLDA

Konsertmelding av Beverlyne Wanjala

The concert took place on Sunday the 10th of April 2015 at 1700 in Volda Pentecostal church. The church is situated in the Volda town centre, between Uppheim and the Music school, and opposite the NAV offices.

The performing choir was Runde mixed choir with Kaja Runde as the conductor. I interviewed Kaja Runde after the concert and this is what she said about the choir. “Runde mixed choir comprises of singers from a little island with a population of approximately one hundred people. The choir was started in 1879 and has been there ever since, singing in the choir is has become a tradition. The choir starts with small children of around three years old singing in children choir and as they grow up they graduated to mixed choir. One challenge is that most children leave to other places for education purposes thus thinning the choir. 24 singers performed in today’s concert.”

11272262_984341101599744_212810805_n

Everyone was seated by 1700 and ready for the concert. Most seats in the front were all taken and the audience was excited to listen to some soothing music from Runder. The choir’s repertoire was a mixture of traditional folk songs, hymns and Negro spirituals, which brought a nice contrast. The choir also mixed both Capella and a’ Capella music. The first two songs; Herres Herres and Åndeleg sjømannssong were traditional folk songs from the island. The songs were both a’ Capella and arranged for soprano Alto Tenor and Bass. The harmonies in the songs were blended very well. There was a balance in all the songs and the acoustics in the room was very good in that the diction of the choir was very audible. The next two songs were Swedish folk songs, which are in form of hymns. One of them, Blott en dag, was Capella. The song was about hope to the people. The choir sang in four voices and was accompanied by the piano. The harmonies brought out the mood in the song and the audience was moved by the song. There was a little mistake in the soprano part on the second verse but the choir picked up very well and finished the song with power. I could see that the choir was using the part they know best to cover up for the little mistakes they made. The next song, Sov du drøymesvangre jord was a mixture of both Russian and Norwegian folk song. This song was also sang accapella, with SATB harmonisation. It was followed by a Russian folk song, De hvide akacier, which had SATB harmonies too. The choir finished the concert with two Negro spirituals, which were in English, Go down Moses. This song talks about the Exodus story in the Old Testament Bible. The song was led by Olav Tjervåg who was the soloist. The co-ordination between the soloist and the choir was very fluid. The dynamics, the harmony and the diction brought out the mood of the song perfectly well. Finally the concert ended with an Irish blessing, which as the name suggest, it’s a farewell blessing.

All in all I can say that I enjoyed the concert. It took me back home to my church choir whereby we mostly sing in SATB. The singers were so impressive in that they followed the conductor and were very precise in the ending of songs. Even though they were using the music notes, the managed to put then in an angle that would allow the public to see their faces and also allow them to see the conductor. Other than their beautiful harmonies, the choir was dressed in very beautiful attire which brought uniformity and also brightened the performance. I can say that the concert was a success and the audience was happy with the performance.

TYNGDEKRAFT PÅ DET GRØNE TREET

TYNGDEKRAFT PÅ DET GRØNE TREET

Konsertmelding av  Are Gulliksen

tyngdekraft

 

Bandets medlemmer. F.v. Sondre Aasberg, Kristina Juul Jørgensen, Per-Kristan Vinje, Lars Ødegård, Even Andreas Røed. Foto: Silje Slang Lutnæs

Det er duket for konsert på Det Grøne Treet den 9. april, midt i Voldas koselige sentrum. Studentbandet Tyngdekraft skal spille konsert og vil presentere det de selv sier er høyt- og lavtsvevende rock ‘n roll. Det at man befinner seg i en bygd ved Sunnmørsalpene blir man minnet på under konserten. Hvordan, spør du? Vel, det er vakkert, det er kraftig og mest av alt kryr det av høydepunkter, både under og mellom bandets låter. La meg fortelle deg mer!

Det er god stemning på Det Grøne Treet denne kvelden. En håndfull ivrige og spente mennesker har samlet seg i god tid for å se Tyngdekraft ha sin første konsert på det nevnte utestedet i Volda. Når klokken nærmer seg show-time har antall ølglass i lokalet fordoblet seg og det begynner å bli trangt om plassen. Medlemmene av Tyngdekraft plasserer seg på sine respektive plasser og uten forvarsel er de i gang med første låt.

Bandet Tyngdekraft består av vokalist Kristina Juul Jørgensen, gitaristene Per-Kristian Vinje og Sondre Aasberg, bassist Even Andreas Røed og trommis Lars Ødegård. Sammen står de for både musikken og teksten som skal formidles under kveldens konsert. De skal presentere 8 låter, både nye og gamle fra bandets repertoar. Åpningslåten har fått tittelen «Soar» og har et refreng som du neppe vil slutte å nynne på med det første. Publikum som sitter spredt over hele lokalet finner seg plasser nærmere området som er scenen før bandet spiller neste låt. Kjenner du til Tyngdekraft og har sett de opptre ved tidligere anledninger vil man kjenne igjen låten «In Between». At bandets medlemmer kunne ha holdt samme intensitet og nivå oppe under hele konserten er det ingen tvil om, men neste låt med navn «Blinded» er en av kveldens rolige låter. Denne blir etterfulgt av «The Quiet» – en låt hvor navnet skulle tilsi at den vil være rolig, men dette stemmer ikke når det viser seg å være det eksakt motsatte av hva tittelen beskriver, og det får meg til å lure på hva låten kan handle om.

Dette gjorde meg nysgjerrig på hva låtene til Tyngdekraft handler om, og derfor har jeg tatt en liten prat med vokalisten Kristina Juul Jørgensen som har skrevet noen av tekstene til kveldens innslag. Hun vil i midlertidig ikke røpe hva «The Quiet» handler om, men forteller meg om hva som inspirerte kveldens tre neste låter. «Naked Winter» er kveldens femte låt og handler om fjorårets vintervær og at det kom sent. Første vers lyder slik.

 

«You arrived late this year
creating beautiful chaos.
You did not last long
before you disappeared.»

 

 

«Unwind» er innom det evigstore temaet kjærlighet og er basert på Juul Jørgensens personlige erfaringer. Hun forteller at låten handler om at man savner noen, selv om man selv bestemte seg for å dra. Syvende og nest siste låt heter «Devil Dance» og omhandler Juul Jørgensens tidligere sjef og virker som hennes egne personlige opprør. På refrengene synger hun bestemt at hun ikke vil danse djevelens dans, som en beskjed den tidligere sjefen. Låten har en dynamisk oppbygning som starter svevende med en vokal som klinger klart over rolig tromming og gitarspill, men midtveis i låten blir man hentet inn av tyngdekraften og satt på plass tilbake på jorden med et tyngre parti og et fet gitarsolo.

Det synes at bandets medlemmer har vært gjennom et solid antall timer med øving og arbeid før kveldens konsert. Bandet er komfortable i forhold til hverandre og har en god kontakt med publikum som er plassert over alt i lokalet. Selv med full konsentrasjon til sitt eget instrument er bandets medlemmer flinke til å formidle, selv under konsertens mest intense øyeblikk, og mellom innslagene føler man seg inkludert som en del av bandet selv. «Howling», kveldens siste låt setter et verdig punktum for Tyngdekrafts konsert på Det Grøne Treet, og publikums klare respons kan vise til en positiv framtid for studentbandet Tyngdekraft!

Leiing av digital skoleutuvikling

Hvordan kan du endre IKT-strukturene på din arbeidsplass og arbeidskollegas holdninger til IKT, slik at skolen min blir godt rustet til å møte fremtiden?

Skolen ble til for å opplyse folket i en tid da informasjon og kunnskap var en mangelvare (Hagelia, 2015). Samfunnet og teknologien har endret seg mye de siste 20 årene, og hvilke egenskaper som blir sett på som attraktive i arbeidsmarkedet har også endret seg. Med LK06 har skolen fått et større fokus på de digitale ferdighetene gjennom å gjøre dem til en av fem grunnleggende ferdigheter. Generelt har skolene mye teknologisk utstyr – vi vet at noen sliter med lite utstyr. Men det hjelper jo lite hvis ikke lærerne på skolen kan bruke det på en god måte i undervisningen. Dessverre er det mange lærere som ikke vet helt hvordan de kan bruke utstyret på en god måte (Loga, 2015).

Vi trenger forståelse av begrepene skoleutvikling og skolekultur for å få til en god endring. Erstad (2011, s. 55) skriver at skolekulturen være utslagsgivende i sammenheng med hvordan man beveger seg inn i et utviklingsforløp, og også hvordan man takler å være og lære i utviklingsfasen. Teknologien åpner for at man blant annet kan arbeide og lære på nye måter, noe som utfordrer og stiller nye krav til lærerne. Fokus på utvikling er viktig både for skolen, lærere og elever, og i en utviklingsprosess er det viktig med felles mål som hele skolen jobber mot (Andersen, 2015).

Hagelia (2014) har samlet ferdighetene som Ludvigsen utvalget mente var viktige for det 21. århundre i en wiki.

Kompetansene som er listet opp er verdsatt i samfunnet og arbeidslivet generelt. Det er derfor viktig at lærere tenker over om de hjelper elevene til å utvikle disse kompetansene godt nok i skolen. Mange av kompetansene kan trekkes inn under digital kompetanse og IKT, og det er derfor viktig at lærerne tenker over hvordan de kan trene opp disse ferdighetene, både for seg selv og for elevene. Som nevnt tidligere ble skolen til for å opplyse folket. I dagens samfunn derimot finnes informasjon og kunnskap over alt, og det å finne frem i denne jungelen blir stadig vanskligere. I arbeidslivet er det å kunne søke informasjon samt samarbeid svært attraktive ferdigheter, mens blant noen lærere sees dette fremdeles på som juks (Sandberg, 2015). Det å pugge vil fremdeles være viktig, men det å kunne søke og samarbeid for å finne informasjon blir stadig viktigere siden kunnskap og ferdigheter ikke er gyldig like lenge som tidligere. Det å kunne søke og samarbeide på ulike plan er ikke bare viktig for barn og unge, men er også svært viktig for lærerne. Her vil blant annet det å kunne skape og utvide personlige læringsnettverk, både med og uten digitale hjelpemidler, kunne hjelpe den kompetente læreren til å utvikle seg (Kjos-Wenjum, 2015).

Se et utvalg av studentenes blogger her på Pinterest.

Vil du lære mer? Ta nettstudie i Volda!

Kilder:

Andersen, June Marie (2015) Eksamensbesvarelse, Høgskulen i Volda

Erstad, Ola (2011) Digitalt kompetente skoler. I O. Erstad & T. E. Hauge (Red.),

Skoleutvikling og digitale medier – kompleksitet, mangfold og ekspansiv læring (s. 47-63). Oslo: Gyldendal Akademisk.

Hagelia, Marianne (2014) http://portefolio.wikispaces.com

Hagelia, Marianne (2015) Leksjon Ledelsesteori i det teknologitette klasserommet, Høgskulen i Volda

Kjos-Wenjum, Roar (2015) Mappeoppgave 3, Høgskulen i Volda

Loga, Edin (2015) Mappeoppgave 3, Høgskulen i Volda

Sandberg, Magnus (2015) Digital kompetanse er målet. Lest 04.05.2015 fra

https://magnushs.wordpress.com/2015/02/28/digital-kompetanse-er-malet/

Cinnamon City, Volda, Rokken studenthus 8/05/2015

Konsertanmeldelse av Peter Magnus Berg

Klokken er 22:00 på en fredagskveld. Publikum har forsynt seg av drikke, og satt i gang praten for å få tiden til å gå, mens de venter i spenning på det som følger. Det er nemlig duket for Rokkens 10-års Jubileumskonsert!

Bandet de venter på er «Cinnamon City», et lokalt coverband med en del tilhengere på studenthuset, ettersom de har spilt her flere ganger før. Gulvet er halvfylt av mennesker som står og er opptatt av sitt eget, da medlemmene går på en etter en og avbryter summingen fra publikum med: «Let’s get it started, in here», som fyller hele rommet. Fokuset flytter seg til scenen, og vi er i gang. Det var den kvinnelige vokalisten som innledet den første coverlåten deres, Black Eyed Peas sin «Let’s Get It Started». Energien flyter allerede fritt fra første strofe, og gruppen tar publikums oppmerksomhet og slipper aldri taket på dem. Gruppa er sammenkjørt og vi hører aldri et instrument som skiller seg ut fra takten eller lignende.

Gruppen består av; Kathrine Eliassen på vokal/piano, Eskild Valsø Lied på vokal/gitar, Åge Staurset på gitar, Adrian Hoff på perkusjon, Even Røed på bass, og Daniel Klepp på vokal/piano.

«Cinnamon City» sparer ikke på krydderet og hopper videre til neste sang som er Mary Blige sin «Family Affair», og holder på samme energi og trøkk. De virker veldig komfortable på scenen, og er ikke redd for å vise det. De hopper, går og beveger seg til musikken, med god kontakt med publikum. Musikalsk er de også habile, og vokalistene skifter ofte rolle mellom instrumenter, som gir hver av dem sine øyeblikk som «frontfigurer» i rampelyset. Etter den tredje sangen, Will Smith sin «Gettin’ Jiggy With It», så skjønner vi hva vi kan forvente av dem; hiphop-funk, pop og rap sjangrene. Det legges også merke til at det går et visst antrekk igjen på tre av medlemmene: fargerike trenings-gensere, tennissokker og shorts. Til disse sjangrene, og sangene, så kan det tenke seg at en kan sikte litt for høyt i forhold til vokalprestasjoner, men ikke i kveld. Rapperne leverer til de grader, og den kvinnelige vokalisten får skinne i flere av sangene deres; de har en god standard og det viser de!

De er ikke redde for å vise hvor gøy de har det på scenen, og det viser de godt når selv trommisen virker som den mest aktive av dem, der han sitter. Etter de tre første sangene av repertoaret deres så har gulvet framfor dem blir helt dekket med hylende og hoppende fans som bare vil ha mer og mer. Det virker som alt går knirkefritt for dem, inntil den 9. coverlåten, hvor det virker som at det har oppstått noen usikkerheter angående tekst eller melodi, men som det sammenkjørte bandet de er så klarer de å få skuta på rett kjøl, og fortsetter i god ånd som om ingenting har skjedd. Hittil har lyden vært god, repertoaret variert innenfor sjangeren, og tilstedeværelsen aldri dabbet gjennom alle sangene; i lydbildet kommer de som en pakke hvor alle spiller sin del. De som skiller seg mest ut på scenen er vokalistene og trommisen, men betyr ikke at jeg følte at jeg savnet noe mer bevegelse fra de andre, da scenen mest sannsynlig ikke hadde plass til det heller.

cinnamon city

Med et smell, og alle hendene i været, avslutter «Cinnamon City» på samme energinivå som de startet på. En hyggelig og spennende opplevelse fra hiphop-funk og rap verdenen, med et band som ikke gjorde annet enn å levere til forventningene. Et band verdt å få med seg!

 

 

1. mai tog med Ørsta Hornmusikk

Mine Tanker

Steinar Roe Eidhammer

Det var en solfylt men litt kjølig dag. Arrangementet skulle foregå i parken med dammen i Ørsta, et godt sted valg til tross for veien i nærheten.

Dette er jo en nasjonalfeirings dag, så publikum ser nokk fram til tradisjonell korpsmusikk or marsjer. Mange møter opp i pene klær, i feiringens tradisjon.

Som tidligere korpsmusikant var det nostalgisk å se Ørsta Hornmusikk, spille klassiske marsjer under feiringen av arbeidernes dag. Ørsta Hornmusikk er 100 år i 2015, dette vil jo naturlig føre til at det er et bredt mangfold av aldersgrupper som spiller i korpset.

 

 

1mai øh

 

 

Korpset stilte opp ved minnes statuen, satt opp for å minnes 22. juli. De startet med å spille Fagert er Landet, den passet godt sammen med det fine landskapet. Korpset gjorde en veldig god jobb på trass av to biltreff i området som forstyrret sporadisk gjennom hele arrangementet med sin motordur. Publikum applauderte og viste sin glede over denne musikalske tradisjonen.

Etter første sang så hadde de en taler fra det lokale arbeiderpartiet som fortale om Guro Vartdal, en lokal jente som engasjerte sei i Arbeiderpartiets Ungdomsforening som ble drept på utøya. Det var fine ord til minne en trist hendelse. Han avsluttet med å plassere en bukett med blomster i minnesstatuen og ba om et minutts stillhet.

Så spilte de Ved Rondane. Opprinnelig et dikt av Aasmund Olavson Vinje som ble tonesatt av Edvard Grieg. En klassisk norsk sang som igjen snakker til vårt vakre land og sterke folk. Det er en av de sangene som man ønsker å høre i en slik sammenheng. Publikum lyttet og klappet.

Dette konkluderte det som skulle foregå i parken. For nå gikk korpset og stilte opp på veien for å marsjere bort til kulturhuset, hvor det kom til å bli samling for kaffe og kake etter at marsjen var over.

Korpset gikk for en korpsoppstilling med flaggborg, lyse instrumenter foran og gå gradvis dypere bakover med trommene inne i korpset. Jeg noterte meg at det ble brukt skikkelig marsj tromme og ikke tynn skarp. De marsjerte til en straight trommemarsj. Hvis en har spilt i korps så er dette et kjent minne, uansett hvilken trommemarsj som faktisk blir brukt.

De slo oppslag til den sangen vi alle kjenner. Gammel Jegermarsj. Jeg er helt sikker på at alle korpsmusikanter i hele landet kjenner denne, den sangen som alltid befinner seg i marsjheftet. Men som vi også forstår at må være der, for tradisjonens skyld. Vi i publikum fulgte etter korpset på fortauet. Korpset gjorde så bra som forventet, det var synd at det var en bil som tutet under marsjen.

Etter Gammel Jegermarsj fortsatte trommeslagerne med den stødige trommemarsjen, før de etter kort tid slo oppslag til Kronprins Olavs Honnørmarsj. Som i passende mønster, også er en av de mange tradisjonelle og fine norske marsjene som alle passer fint og gir den rette stemningen ved en slik anledning.

På grunn av en kort strekning bort til kulturhuset hadde ikke korpset rukket noen flere marsjer mens de gikk. Da de stoppet og flaggborgen stilte seg opp ved døra. Spilte de Internasjonalen, for oss i publikummet som hadde fulgt korpset fra parken, som nå sto og så på. Internasjonalen var ikke jeg så kjent med selv, men den var fin. Og det var deilig å komme seg litt bort fra veien så vi faktisk fikk høre at korpset spilte bra, uten så mange forstyrrelser fra biler.

Alt i alt var dette både en bra korps opptreden og en interessant tanke om hvordan opptreden kan fungere, hvordan et publikum samles på et sted og følger opptreden til et samlings lokale.

 

 

 

Rival Sons på Sentrum Scene

Konsertmelding av Henrik Grinde

Oslo, 12/4-15:

Det er søndag kveld. Sentrum Scene, hovedstaden. Folk siver sakte, men sikkert inn dørene, og jeg følger strømmen. Det første som møter meg i den overraskende intime salen er et teppebelagt gulv og vegger dekorert med gullbelagt netting på mørk bakgrunn. Det er som å være inne i en VOX-forsterker. Det er rock. Jeg liker det. Med andre ord, Oslos kanskje kuleste venue er den perfekte scene for California-rockerne i Rival Sons.

På slaget 20:00 går oppvarmingsbandet på scenen. Blues/grunge-kvartetten Kill It Kid. Jeg hadde gleden av å oppleve Kill It Kid på Rokken noen måneder i forveien og ble hjerneblåst av trøkket i musikken deres. Gleden var derfor stor da jeg noen dager før konserten fant ut at de skulle åpne for selveste Rival Sons.

Kill It Kid ble formet i den engelske byen Bath og består av Chris Turpin (gitar og vokal), Stephanie Ward (keys og vokal), Dom Kozubic (bass) og Marc Jones (trommer). I begynnelsen inneholdt lydbildet både fele, slide gitar og til tider banjo, men har etter hvert beveget seg mot et gitardrevet, trommetungt og rått uttrykk, noe som åpenbart falt i smak hos noen av old timerne like ved siden av meg som lot seg løsrive fra sine saltstøtteskikkelser og svingte med til Turpins frenetiske gitar og hjerteskjærende stemme, og Wards forføriske blikk over keyboardet. Alt holdt sammen av en aldri så stødig bassist som gjorde akkurat det han måtte for å gi de tre andre i bandet nok rom til å boltre seg i. Den rundt 45 minutter lange seansen avsluttes mesterlig av den aldeles nydelige og mørke «Caroline» som kan fremprovosere en liten klump i halsen hos selv de aller mest hardbarkede av oss.

Så var det endelig duket for hovedattraksjonen. Grunnen til at vi var samlet i Tigerstaden denne kjølige søndagskvelden i april. The Grand Finale på en ellers upåklagelig kveld.

Ikke noe piss. Ikke noe klein presentasjon. Rett på sak. «Electric Man». Gitarlyden fra Scott Holidays Gibson Firebird skreller nesten av de VOX-inspirerte båndene på veggene og vokalist Jay Buchanan lover å ta oss med til «…the Promised Land.» Og jeg er solgt. Elektrisk og ekstatisk. Allerede på første låt ligger Buchanen på scenegulvet som om han vrir seg i smerte, men det som kommer ut fra hans gudbenådede stemmebånd er alt annet enn smertefullt. Det er sjel og det er oppriktighet.

Konserten fortsetter med de tre første sporene fra sisteplata Great Western Valkyrie og første akt avsluttes med radiohiten «Pressure and Time» og eposet av en låt «Manifest Destiny Pt. 1».

Andre akt starter med Scott Holiday alene på scenen med en kassegitar og den ubeskrivelig vakre låten «Nava», og markerer starten på et akustisk sett med låtene «Burn Down Los Angeles», «The Man Who Wasn’t There» og «White Noise». Personlig mener jeg de kunne spart seg for denne delen da det egentlig bare dro ned energinivået som hadde bygget seg opp i løpet av første delen av konserten.

Tredje akt går nok ikke inn i noen historiebøker og for å være helt ærlig føltes det litt som at man sto og ventet på noe annet. Noe bedre. Noe større. Det kan godt hende at det var den litt ødeleggende effekten det akustiske settet hadde på momentet i konserten som hadde skyld i den følelsen. Men æres den som æres bør, og Jay Buchanan får virkelig vist frem stemmen sin i den fantastiske og sårbare «Where I’ve Been».

Og endelig får vi den forløsende låten. Monsterhiten «Keep On Swinging». Låten som avslutter hele ballet etter at gutta har kommet inn på scenen igjen for sitt encore. «Open My Eyes» er fet nok, men det er ikke før den aller siste låten at alle tanker om en lang konsert og en unødvendig pause i form av et akustisk sett forsvinner. Publikum reagerer instinktivt og momentant, og hopper opp og ned i takt med musikken. En verdig avslutning på en berg- og dalbane av en konsert.

Rival Sons har flere ganger blitt sammenlignet med verdens beste band gjennom tidene, Led Zeppelin, og det er ikke uten grunn. Jay Buchanans stemme er nok til å fylle hele rommet alene og riffkatalogen til Scott Holiday er stor nok til å gjøre hvilken som helst gitarist både grønn og gul av misunnelse. Michael Miley treffer trommeskinnene så perfekt at man nesten kan stille klokka etter ham, mens Dave Beste gjør den usynlige, men akk så viktige jobben med å holde alt samlet. Ikke ulikt en rockekvartett fra London, England.

Opplyftande tyngdekraft

Konsertmelding av Av P.T. Gisletveit

Eg fant meg sjølve nede på det Grøne treet torsdag kveld, 9. April. Det var her det skulle bli og det var her det skulle skje. Eg fann meg ein plass i lokalet, nesten aleine, med min godt slitte skriveblokk + øl, mens to menn og ho B-kjendisen frå Norske Talentar eller X-faktor eller kva det nå var for noko, sitt og diskutere amerikansk-politiske situasjonar. Eg tenkjar at verda er mindre enn folk skal ha det til, men det tar ikkje lange tida før lokalet blir fullt av folk som har komen hit for den same grunnen som meg: bandet Tyngdekraft! Eg var nå tidleg ute. Eg tenkte eg skulle ha tatt med meg øyrepoppar, dei var heime. Men det å bli svett som ein gris som fylgje av ein hektisk sykkeltur, vil eg heller sleppe. Skal eg bli svett i kveld, så skal eg bli det om den musikken eg skal høyre blir verd å bevege seg til.

Lokalet blir meir og meir fylt, og stemninga stig med praten. Praten, den begynnar å oppnå den same summande frekvensen som desse veggane har måtte tåle gjennom mange år. Etter kvart har band-medlemmane begynt å bevege seg ut mot sitt utfaldingsområde. Dei prekar med kjentfolk bland publikum og dei gjer dei nødvendige siste oppvarmingar og justeringar på sine respektive instrument. Dei er høflege og ventar på resterande publikum som sikkert har måtte ta ein ekstra dram på vorset før dei fekk kjabba seg ned til denna trufaste grøn-puben.

Tyngdekraft I

Når nesten alle setane i lokalet er opptekne, samlast alle medlemmane med instrumenta parat, og det brakar laus! Innleiinga med låta «Soar» gir oss alle fyrsteinntrykket av kva desse folka vil gi til oss. Det er høgt, og det er energi dei vil gi oss! Ein skulle tru at dei tok det meir roleg når dei fylgjar på med «In Between» rett etterpå. Her blir vi møtt med ein roleg introduksjon, men så er mi oppe på same nivå som sist, og folket liker det! Vidare utover i programmet komer ein låt med eit ironisk namn: «The Quiet». Her klarar eg ikkje å sitte stille på barkrakken, kroppen må få rista på seg! Her gjekk det opp for meg kor opplyftande Tyngdekraft virkelig er (ja, eg vett eg er morosam)! Dei går vidare i programmet med det eine riffet etter det andre, og dei nødvendige variasjonane i låt for låt, gjer at ein opplev noko nytt i denna rokken. Den låta som får til og med erfarne musikklyttarar som er kåte etter rytmiske variasjonar/omvendingar, er låta «Sondre/unwind» eller «Sondre BLÆHH!», som han blei nydøpt i kveld av skaparen sjølve. Før dei rundar av showet, tar dei ein pust i bakken med vokalistens eigen låt: «Devil Dance», som er fin dynamisk, når eit energisk toppunkt og avsluttar i den same melankolien han starta i. Til slutt komer riffmaskina «Howling» som avsluttar konserten, og ein står igjen med at det var verd turen ned hit.

Bandet’s visuelle engasjement er smittande. Bassist og trommis er kontrollerte i bakgrunnen mens gitaristane og vokalisten visar fokusering og moderat koreografi. Dei hjelper oss med å sjå at detta ikkje berre er gjildt, men og seriøst! Vokalistens, (eller skal eg seie vokalistinnas) tryggje blikk gjer mykje for kontakta med folket.

Når det komer til lyd, har det Grøne Treet ein akustikk som mange individ kan gjere seg opp ein felles meining om: ikkje bland top 50 i Sunnmøre. Eg skulle gjerne reve ned alt som heitte lettveggar i lokalet for å kunne gjere den minste forbedring, og pr. i kveld så blei det det det blei. Dei problema eg og publikum hadde, var å høyre sjølve teksten. Dog vokalisten song sterkt og reint, var det vanskeleg å høyre sjølve stavingane i teksten på ein god del av repertoaret. Eg meiner det skuldast at stavingane drukna i volumet til gitarane. Skal mi ta eit skulande blikk på lydteknikaren, gitaristanes ampar, eller lokalets akustikk?

De harde fakta:

Tyngdekraft er ein riffprodusent som tar modige musikalske forsøk på å få seg ein individuell plass bland liknande små- og stor-artistar, med heilt greitt variert repertoar som gjer at ein ikkje går lei. Samspelte er dei, det oppnådde resultat. Sosialt samvær med publikum gjer at ein får eit godt inntrykk av at dyktige rokkarar og er menneskjer. Under songane er vokalisten vegen inn til bandet frå publikum med sine sjarmerande smil og blikk, men eg ynskje at heile bandets koreografi kan jobbast meir med på enkelte songar. Elles bør lokalet bli utbedra reint akustisk (eller var det lydteknikaren?).

Av P.T. får dykk terningkast 4 blank!

 

Tyngdekraft II

DHG @ Inferno 4/4.15 – musikkanmeldelse av Magnus Solheim

Inferno er en musikkfestival i Oslo som i år feiret 15 år. 4 dager fullstappet med konserter og annen kultur som er knyttet til metalmiljøet. På festivalområdet inne på Rockefeller og John Dee står konsertene i fokus, men det er også plass til utstillere, tatovører og merchandise-selgere. Rundt omkring i Oslo arrangeres også aktiviteter som konferanser , ølsmaking og guidet tur til platebutikken Neseblod. I konsertanmeldingen som følger skal jeg prøve å gi et innblikk i hva som foregikk på en av konsertene under Inferno Metal Festival.

Før konsertene starter på lørdag fikk jeg slått av en prat med Aldrahn og Vicotnik fra bandet Dødheimsgard. DHG eller Dødheimsgard er et norsk metal-band som ble dannet i 1994. De startet opprinnelig som et blackmetal band men har utviklet seg i en mer eksperimentell og avantgarde retning.

Etter en hyggelig prat med bandet gledet jeg meg til konserten. Den foregikk slik:
Foran scenen henger det et sort forheng. I det klokka slår 21:30 trekkes forhenget til side og en låt begynner å spille over anlegget. Det er åpningssporet fra den nyeste skiva til bandet. Det er vanlig i metalsjangeren å ha en introlåt før bandet begynner å spille. Dette var intet unntak. Etter introlåta, som varer ca. et minutt, begynner bandet på sin første låt. Denne er også hentet fra den nyeste skiva. Rett på. Ingen tid til pjatt. Som bandet sa før konserten. Her er musikken i fokus.

Sceneeffekter står sterkt i ekstremmetalsjangeren. Den eneste visuelle som skiller DHG fra da jeg prater med to av dem tidligere på kvelden er at vokalist Aldrahn bruker ansiktssminke. Men Aldrahn ligner ikke et lik. Han ligner heller en kriger med sin ansiktsmaling. Bekledningen er gjennomgående svart på hele bandet, noe som passer sjangeren bra, men det er lite blod, innvoller og hodeskaller å se på scenen. Faktisk ingenting. Som gutta sa, vi er ikke på teater.

Aldrahn imponerer med et stort register. Han bruker mikrofonen effektivt for å nå ut til publikum min sine tekstlinjer og demoniske skrik. Stemmen hans passer hele tiden med resten av det samstemte bandet. Bandet fungerer som et musikalsk monster på scenen, der de leverer alt i fra seige tunge industrielle riff til raske partier. Et tegn på dyktige musikere som har øvd mye alene og sammen. Jeg tror ingen i publikum ofrer en tanke på at det er en relativt fersk besetning som står foran dem. For selv om Aldrahn og Vicotnik startet bandet sammen i 1994 har det vært stor trafikk på musikere. Selv ikke Aldrahn har vært med hele veien. Vicotnik avslørte at både bassist og 2.gitarist er ganske ferske i bandet.

Å spille live kan by på utfordringer for et band hvor låtene skrives og lages i studio. For når låtene spilles inn kan Vicotnik spille inn både bass og gitar alene og få det akkurat slik han vil. Til og med effekter som kirkeorgel og blåseinstrumenter er brukt på den nye skiva. Dermed brukes det lydfiler på enkelte deler for å gjøre live versjonen likere den på skiva. Slik kan bandet fokusere mer på grunnoppsettet av låtene og publikum kan fortsatt høre etter de effektene de digga fra plata.

Bandet ofrer ikke mye tid til publikum, men det er ingen tvil om at publikum trives. Rockefeller er fullt av ivrige metalfans som holder stand, til tross for fire lange dager med festing og konserter. Alle jeg kan fra mitt ståsted har fokus på hva som skjer på scenen. Og det er ikke rart. Det er selvsikre dyktige musikere som underholder. Det er energi i alt som skjer på scenen. Selv om tempo og lydbilde varierer er det hele tiden en nerve i musikken. Alltid noe spennende. Da noen metallband kan virke noe ensformig klarer å DHG å levere mye forskjellige i løpet av sin konsert. De spiller på et stort følelsesregister. Og det er nettopp dette som står i fokus i DHG sin musikk. Gutta mener selv de formilder få meninger fra scenen. Null politikk- kun følelser!

Eivind Nakken bilde

[Foto: Eivind Nakken]

Selv mener DHG at det er nerdene som liker dem. De mener selv at fansen gjenspeiler dem selv. Det er vanskelig å vite hvem som lytter mest på DHG hjemme, men det er fans i alle aldre som har møtt opp for å få med seg DHG på Inferno. De kan derimot ha rett i at den supertypiske blackmetal stereotypen ikke er i overtall. Med sitt varierte repertoar tror jeg DHG klarer å nå ut til mange, og de som gir bandet en sjanse finner noe de liker.

Det var heller ikke mye stjernenykker eller divafaktorer å oppdage etter konserten. Bandet tok seg tid til å møte et imponert publikum hvor mange sto i kø.

Setlista for kvelden var en god miks fra hele Dødheimsgards diskografi. Fra det første albumet Kronet til Konge (1995) og helt opp til det nyeste albumet A Umbra Omega (2015). Slik fikk DHG vist fram sin bredde gjennom mange års hardt arbeid.

1. The love divine ( intro)
2. God protocol axiom
3. En krig å seire
4. Bluebell heart
5. Symptom
6. The snuff that dreams are made of
7. Monumental possession
8. Ion Storm
9. Interlude (orgelmusikk)
10. When heavens end
11. Architect of darkness
12. Oneiroscope(piano intro)
13. Traces of reality.

Takk til Aldrahn og Vicotnik stilte villig opp for en prat.

-Magnus Solheim, musikkstudent ved Høgskulen i Volda.

GETTIN’ JIGGY WITH CINNAMON CITY

Konsertmelding – Cinnamon City, Studenthuset Rokken 14. 02. 15

Av: Kristina Juul Jørgensen

Var du ikke på Cinnamon City-konserten på Studenthuset Rokken under Veka, sier du? Greit, da gikk du glipp av tidenes konsert på denne siden av sunnmørsalpene.
Det Volda-baserte bandet spiller coverlåter fra sent 90-tallet til 2015, og har spisset seg inn på sjangre som funky pop og hip hop.

Storsalen på Rokken er stappfull, og det strømmer stemningssettende musikk ut fra høyttalerne. Scenen bader i tung røyk og hvitt og blått lys. Musikken fra anlegget skrus nesten ubemerket av. Men publikum skjønner fort hva det betyr, og løfter både hender og innestemme i været. Så kommer bandet løpende inn. Hoppende, dansende, vrikkende, og i likhet med publikum med lange armer i været. Rytme-hiten fra 2004 ”She Wants To Move” av N.E.R.D dundrer ut i salen, og vokalistene Eskild Valsø Lied og Daniel Klepp mottar publikums gunst med store selvsikre glis. Trommisen Adrian Hoff sitter stødig på stolen og har en barnlig sjarm med den røde capsen bak fram. Med suggerende rytmer i introen danner trommisen sammen med gitarist Åge Staurset og bassist Even Andreas Røed grunnmuren i åpningslåten.

Med bandets felles interesse for funky slagere fra rundt 2000-tallet, følger de opp med R&B-låten Family Affair av Mary J. Blige. I denne låta har vokalist Daniel Klepp satt seg bak pianoet og byttet plass med Kathrine Sæten Eliassen som tar over rollen som vokalist. Allerede her viser bandet en av sine sterke sider, nettopp at de har tre vokalister som bytter på solist-rollen. Dette gjør at de, som coverband, kan velge seg et større repertoar.

Bandet fortsetter med låten Gettin’ Jiggy With It av Will Smith fra 1997, før de beveger seg inn i nåtiden med fjorårs-hiten Dangerous av David Guetta. Begge låtene blir løftet av høylytt allsang fra salen på refrengene. Det er tydelig at både de nye og gamle låtene går rett hjem hos publikum, inkludert meg selv. Vokalistene forsikrer seg stadig om at publikummet deres har det bra, og det har vi.
Det er først på låten This Love at vi får høre Eskild sine ferdigheter som vokalist, siden han til nå bare har rappet og koret. Han har en solid og sterk stemme, og sjarmerer jentene på både første rad og andre rad med sine moves. Hele bandet leverer fortreffelig bra på denne låta, og jeg vil påstå at dette er helt klart på nivå med låtens rettmessige eiere, Maroon 5.

cinnamon city konsertmelding

 

Foto: Silje Thoen

Et av konsertens største høydepunkt er da bandet ”hiver ut saksofon-kortet”. Saksofon er vel alltid en vinner både estetisk og musikalsk. Saksofonisten er ingen ringere enn Studenthuset Rokkens daglige leder Ulf Kristiansen. En erfaren og blid musiker som virkelig får publikum til å ”Move Your Feet” som låt-tittelen tilsier. Kristiansen blir værende i det gode selskap et par låter til, før han forlater scenen i det bandet innleder siste låt Chandelier av Sia.
Vokalist Kathrine Sæten Eliassen påberoper seg enorm respekt og begeistring fra publikum i det hun trøkker til på refrenget. Men selvsagt er hun ikke den eneste i lokalet som synger. Alle, ja, alle kan refrenget på denne låten som ble en megahit i mars i fjor. Og med siste slag på trommene og gitarene, siste tone fra Eliassen, bassen og pianoet takker bandet for seg, og forlater scenen. Lysene skrus av, og publikum står applauderende igjen i mørket.

Men det var ikke alt. I kjent Cinnamon City-stil har de selvsagt et par-tre låter på lur når publikum tydeligvis ikke har fått nok.
Et blått lys, som en slags spot, treffer pianoet i det Daniel Klepp kommer ut på scenen igjen, alene. Salen er både gira og taus på en og samme tid. I det han slår de første akkordene på en av de største hitene i dag, Take Me To Church, kommer trommis Hoff og resten av bandet ut på scena. Det lurer seg inn et par ekstra slag på opptakten til refrenget, men publikums begeistring veier opp for det.
Bandet avslutter den 45-minutters konserten med låta Problem, hvor saksofonist Kristiansen får være med og takke for seg.
Denne konserten var en fin måte og feire VEKA’s 30-årsjubileum, og vi gleder oss allerede til neste visitt.

Høgskulen i Volda; faga musikk, formgjeving, kunst og handverk, idrett, friluftsliv, drama og teater, digital kompetanse i læring, medie og kommunikasjonsteknologi