Skildring av en overskuddstur

Overskuddstur1

Vi er en del av generasjon prestasjon, en kan ikke komme utenom det, og også innen friluftslivet
kan en ane konturene av denne holdningen. Langtur er in,og da snakker vi ikke bare om
hardangervidda på tvers, men gjerne hele Norge på langs, på tvers, høyest og lavet, og ja, bare
det er ekstremt er det godkjent. Oppnådde mål er lik lykke, og prestasjoner, ja, det er ofte
konkrete mål. Nå drar jeg selvfølgelig strikken nokså langt, men for en som hadde sin første
overnatting i telt på vinterstid kun for et par måneder tilbake, kan det i blant føles slik.

Da hendte det deimot at en gruppe på fire jenter, nokså ubevisst, gjorde et opprør mot dette.
Vårt mål var, i motsetning til konkrete målbare prestasjoner, trivsel. Vi ønsket rett og slett å kose
oss, og å ha det moro på tur, ikke type2 moro, men god gammaldags hygge. Om type2 morro
er et ukjent begrep for deg, kan jeg sitere klatrer Kelly Cordes: “ type II fun: fun only in
retrospect, hateful while it’s happening”*. Dette var ikke det vi higet etter, hverken i etapper eller
i helhet.

For å nå dette målet planla vi en tur basert på overskudd. Vi ønsket ikke å falle omkull ved
leirplassene, men å kunne fortsette å nyte omgivelsene også her. I tillegg mente vi at dette var
essensielt for også å kunne nyte fellesskapet og hygge innad i gruppen. Vi gikk derfor
motstrøms og la opp til relativt korte etapper innenfor et relativt lite område, i en relativt liten
nasjonalpark. I Norges minste, for å være nøyaktig.

Overskuddstur2

Turen som var tenkt å vare i fem dager ble lagt til et område i Langsua nasjonalpark som ligger
mellom Valdres og Gudbrandsdalen. Selve nasjonalparken er på størrelse med kommunen hvor
vår kjære høgskole ligger i, og byr på flotte områder med variert terreng. Vårt område innefor
parken besto også av dette, men bø likevel ikke på de store faremomentene. Et viktig element
for å skape og bevare trivsel er å forebygge og unngå risiko, og slik sett var vårt område helt
ideelt.

Vi erfarte derimot raskt at i turplanlegging bør også etappen til selve området for avmarsj regnes
med. Vi kom i to biler, fra hver vår kant av landet, og med dårlig vær og veivisning endte vi opp
på startstedet til helt forskjellige tider. Dette ga derimot rom for å utforske området for de som
kom tidlig. Derimot var ikke dette så lett da tåken lå tett nok til at andre siden av
parkeringsplassen kunne regnes som ukjent terreng i det fjerne. Noen dyrespor langs bakken
fikk bli utforskning nok.

Overskuddstur3

Da vi til slutt kunne regne oss som en samlet tropp meldte første problem seg; hvilken retning
skal vi gå i? Det fine fjellet vi hadde tenkt å bruke som veiviser var ikke å se, så derfor ble det
satt i stand til et oppfriskningskurs i orientering på kart og bruk av kompasskurs. Da vi mente vi
hadde funnet en dugelig kurs begynte vi å gå, men relativt raskt meldte det foranderlige
terrenget seg. Vi forsøkte å holde kursen mens vi gikk rundt områder med tett trevekst, og
mente vi hadde truffet helt rett da vi møtte på en staket løype. En ser det en vil se, var neste
erfaring. Vi ønsket å forsøke å gjøre det “på gamlemåten” som best vi kunne, men da vi våknet
til tåke også neste dag, måtte vi ty til våre teknologiske hjelpemidler. Og jaggu hadde vi ikke gått
mye kortere enn vi tenkte. Allerede dag to ble det derfor omlegging av den opprinnelige
ruteplanen.

Dag to meldte et annet problem seg, nemlig vonde føtter. Det ble derfor en tidlig stans for noen,
mens andre fortsette på en liten runde uten sekk. Og ekstra deilig var det jo at solen valgte å
dukke frem akkurat i det teltet var slått opp. For å spare ekstra på kreftene brukte vi samme
taktikk som vi hadde gjort dagen før, det vil si å slå opp teltet på skiløypene. Selv om vi stort sett
la etappene våre utenom disse, hendte det gang på gang at vi møtte på løypene, og da vi heller
ikke hadde sett noen andre enn oss selv i fjellet, så vi det som helt greit å sperre av et par
meter. For selv om det stort sett gikk greit å bevege seg på ski over snøen, var den grovkornet
og var relativt utfordrende å bevege seg på uten ski.

Overskuddstur4
Dag tre våknet vi til strålende sol og det var med iver vi skulle bevege oss videre. Men vi hadde
en vond fot som måtte tas hensyn til og rutevalget ble derfor endret slik at vi ikke beveget oss i
lengre avstand fra startposisjonen, men heller sirklet rundt den, med mulighet til å vende tilbake
om det ikke ble bedre. Det sier seg jo selv at smerte ikke bidrar til trivsel. Det viste seg heldigvis
å gå mye bedre denne dagen enn dagen før, og etter en lang og god pause for å nyte sol og
utsikt, kunne vi bestige det nærmeste vi kom en topp innenfor vårt område. Ved hjelp av gode
veivalg og slakt terreng ble dette på ingen måte krevende, og vi kunne ettpå fornøyd vende
nesen nedover mot en tilsiktet leirplass. Her fant vi nok en gang en løype der vi kunne nyte
solen og solnedgangen helt til sengetid. Den tidligere litteraturstudenten fikk til og med litt
lesetid ute denne kvelden, uten at det var for kjølig for slikt.

Den fjerde dagen startet med nok et rutevalg. Vi lå relativt nærme startposisjon, men ønsket å
bruke også denne dagen på mer utforsking av området. Vi la derfor opp til en kurs i en vinkel,
slik at vi etter lunsjtid ville bevege oss tilbake i retning start, og da også, sluttposisjon. Ganske
raskt etter avmarsj kom vi i tanke på en problemstilling vi hadde opplevd første dag, da det i
etterkant viste seg at det vannet vi lå ved ikke var merket på vårt papirkart. Ville vi kunne støte
på vann her? Et halvt minutt etter at spørsmålet ble stilt fikk vi svaret i form av et stort brak, og
deretter fire jenter som føk i hver sin retning. Jo her var det om ikke vann, så is, og det av den
svake sorten. Vi la derfor opp til en “følg rygg, vær trygg” ­taktikk, samt speiding etter vekster.
Dette fungerte fint, og vi slapp fra det med skrekken denne gangen.

Da vi forlot vårt lunjssted begynte været og endre seg. Straks tettet himmelen seg, og det som
hadde begynt som lett snø, ble først til tung, våt snø, før det ble erstattet av en ordentlig
haglskur. Igjen fikk vi bruk for nøye orientering og kompasskurs, men etter at det viste seg at
kursen vår lå parallelt med en stikka løype, gikk vi til slutt over i denne for å unngå muligheten
om å komme ute av kurs dagen før vi skulle vende tilbake. Det ble en tidlig kveld denne dagen,
med god mulighet til å diskutere våre personlige erfaringer fra turen. Alle var enige om at vi
hadde nådd målene våre. Ingen hadde blitt i overkant slitne, og alle hadde kost seg, på tross av
det varierende været vi hadde fått erfare. Vi tenkte som så at dette på ingen måte ble en
utfordring da turen i seg selv var lagt opp til at vi i grunn kunne takle alt det været som kom, og
mere til, for energi det hadde vi, og humøret, det var jo på topp!

Da vi morgenen etter startet siste etappe, var vi ute i så god tid, at selv om det var nydelig føre
og betydelig klarere vær enn dagen før, var det greit å ha testet kompasskurs en siste gang, nå
som vi hadde et så konkret mål. Og vips, på kun tre utpekte punkter traff vi rett på. Da hadde vi
vært så effektive at vi alle i grunn kunne ha fortsatt i et par timer, om ikke dager til.

Og det, det må vel være definisjonen på overskuddstur?

Tekst: Eirin Berge

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>