Tag Archives: anmeldelse

høyskole studentanmeldelse skoleoppgave

1. mai tog med Ørsta Hornmusikk

Mine Tanker

Steinar Roe Eidhammer

Det var en solfylt men litt kjølig dag. Arrangementet skulle foregå i parken med dammen i Ørsta, et godt sted valg til tross for veien i nærheten.

Dette er jo en nasjonalfeirings dag, så publikum ser nokk fram til tradisjonell korpsmusikk or marsjer. Mange møter opp i pene klær, i feiringens tradisjon.

Som tidligere korpsmusikant var det nostalgisk å se Ørsta Hornmusikk, spille klassiske marsjer under feiringen av arbeidernes dag. Ørsta Hornmusikk er 100 år i 2015, dette vil jo naturlig føre til at det er et bredt mangfold av aldersgrupper som spiller i korpset.

 

 

1mai øh

 

 

Korpset stilte opp ved minnes statuen, satt opp for å minnes 22. juli. De startet med å spille Fagert er Landet, den passet godt sammen med det fine landskapet. Korpset gjorde en veldig god jobb på trass av to biltreff i området som forstyrret sporadisk gjennom hele arrangementet med sin motordur. Publikum applauderte og viste sin glede over denne musikalske tradisjonen.

Etter første sang så hadde de en taler fra det lokale arbeiderpartiet som fortale om Guro Vartdal, en lokal jente som engasjerte sei i Arbeiderpartiets Ungdomsforening som ble drept på utøya. Det var fine ord til minne en trist hendelse. Han avsluttet med å plassere en bukett med blomster i minnesstatuen og ba om et minutts stillhet.

Så spilte de Ved Rondane. Opprinnelig et dikt av Aasmund Olavson Vinje som ble tonesatt av Edvard Grieg. En klassisk norsk sang som igjen snakker til vårt vakre land og sterke folk. Det er en av de sangene som man ønsker å høre i en slik sammenheng. Publikum lyttet og klappet.

Dette konkluderte det som skulle foregå i parken. For nå gikk korpset og stilte opp på veien for å marsjere bort til kulturhuset, hvor det kom til å bli samling for kaffe og kake etter at marsjen var over.

Korpset gikk for en korpsoppstilling med flaggborg, lyse instrumenter foran og gå gradvis dypere bakover med trommene inne i korpset. Jeg noterte meg at det ble brukt skikkelig marsj tromme og ikke tynn skarp. De marsjerte til en straight trommemarsj. Hvis en har spilt i korps så er dette et kjent minne, uansett hvilken trommemarsj som faktisk blir brukt.

De slo oppslag til den sangen vi alle kjenner. Gammel Jegermarsj. Jeg er helt sikker på at alle korpsmusikanter i hele landet kjenner denne, den sangen som alltid befinner seg i marsjheftet. Men som vi også forstår at må være der, for tradisjonens skyld. Vi i publikum fulgte etter korpset på fortauet. Korpset gjorde så bra som forventet, det var synd at det var en bil som tutet under marsjen.

Etter Gammel Jegermarsj fortsatte trommeslagerne med den stødige trommemarsjen, før de etter kort tid slo oppslag til Kronprins Olavs Honnørmarsj. Som i passende mønster, også er en av de mange tradisjonelle og fine norske marsjene som alle passer fint og gir den rette stemningen ved en slik anledning.

På grunn av en kort strekning bort til kulturhuset hadde ikke korpset rukket noen flere marsjer mens de gikk. Da de stoppet og flaggborgen stilte seg opp ved døra. Spilte de Internasjonalen, for oss i publikummet som hadde fulgt korpset fra parken, som nå sto og så på. Internasjonalen var ikke jeg så kjent med selv, men den var fin. Og det var deilig å komme seg litt bort fra veien så vi faktisk fikk høre at korpset spilte bra, uten så mange forstyrrelser fra biler.

Alt i alt var dette både en bra korps opptreden og en interessant tanke om hvordan opptreden kan fungere, hvordan et publikum samles på et sted og følger opptreden til et samlings lokale.

 

 

 

Rival Sons på Sentrum Scene

Konsertmelding av Henrik Grinde

Oslo, 12/4-15:

Det er søndag kveld. Sentrum Scene, hovedstaden. Folk siver sakte, men sikkert inn dørene, og jeg følger strømmen. Det første som møter meg i den overraskende intime salen er et teppebelagt gulv og vegger dekorert med gullbelagt netting på mørk bakgrunn. Det er som å være inne i en VOX-forsterker. Det er rock. Jeg liker det. Med andre ord, Oslos kanskje kuleste venue er den perfekte scene for California-rockerne i Rival Sons.

På slaget 20:00 går oppvarmingsbandet på scenen. Blues/grunge-kvartetten Kill It Kid. Jeg hadde gleden av å oppleve Kill It Kid på Rokken noen måneder i forveien og ble hjerneblåst av trøkket i musikken deres. Gleden var derfor stor da jeg noen dager før konserten fant ut at de skulle åpne for selveste Rival Sons.

Kill It Kid ble formet i den engelske byen Bath og består av Chris Turpin (gitar og vokal), Stephanie Ward (keys og vokal), Dom Kozubic (bass) og Marc Jones (trommer). I begynnelsen inneholdt lydbildet både fele, slide gitar og til tider banjo, men har etter hvert beveget seg mot et gitardrevet, trommetungt og rått uttrykk, noe som åpenbart falt i smak hos noen av old timerne like ved siden av meg som lot seg løsrive fra sine saltstøtteskikkelser og svingte med til Turpins frenetiske gitar og hjerteskjærende stemme, og Wards forføriske blikk over keyboardet. Alt holdt sammen av en aldri så stødig bassist som gjorde akkurat det han måtte for å gi de tre andre i bandet nok rom til å boltre seg i. Den rundt 45 minutter lange seansen avsluttes mesterlig av den aldeles nydelige og mørke «Caroline» som kan fremprovosere en liten klump i halsen hos selv de aller mest hardbarkede av oss.

Så var det endelig duket for hovedattraksjonen. Grunnen til at vi var samlet i Tigerstaden denne kjølige søndagskvelden i april. The Grand Finale på en ellers upåklagelig kveld.

Ikke noe piss. Ikke noe klein presentasjon. Rett på sak. «Electric Man». Gitarlyden fra Scott Holidays Gibson Firebird skreller nesten av de VOX-inspirerte båndene på veggene og vokalist Jay Buchanan lover å ta oss med til «…the Promised Land.» Og jeg er solgt. Elektrisk og ekstatisk. Allerede på første låt ligger Buchanen på scenegulvet som om han vrir seg i smerte, men det som kommer ut fra hans gudbenådede stemmebånd er alt annet enn smertefullt. Det er sjel og det er oppriktighet.

Konserten fortsetter med de tre første sporene fra sisteplata Great Western Valkyrie og første akt avsluttes med radiohiten «Pressure and Time» og eposet av en låt «Manifest Destiny Pt. 1».

Andre akt starter med Scott Holiday alene på scenen med en kassegitar og den ubeskrivelig vakre låten «Nava», og markerer starten på et akustisk sett med låtene «Burn Down Los Angeles», «The Man Who Wasn’t There» og «White Noise». Personlig mener jeg de kunne spart seg for denne delen da det egentlig bare dro ned energinivået som hadde bygget seg opp i løpet av første delen av konserten.

Tredje akt går nok ikke inn i noen historiebøker og for å være helt ærlig føltes det litt som at man sto og ventet på noe annet. Noe bedre. Noe større. Det kan godt hende at det var den litt ødeleggende effekten det akustiske settet hadde på momentet i konserten som hadde skyld i den følelsen. Men æres den som æres bør, og Jay Buchanan får virkelig vist frem stemmen sin i den fantastiske og sårbare «Where I’ve Been».

Og endelig får vi den forløsende låten. Monsterhiten «Keep On Swinging». Låten som avslutter hele ballet etter at gutta har kommet inn på scenen igjen for sitt encore. «Open My Eyes» er fet nok, men det er ikke før den aller siste låten at alle tanker om en lang konsert og en unødvendig pause i form av et akustisk sett forsvinner. Publikum reagerer instinktivt og momentant, og hopper opp og ned i takt med musikken. En verdig avslutning på en berg- og dalbane av en konsert.

Rival Sons har flere ganger blitt sammenlignet med verdens beste band gjennom tidene, Led Zeppelin, og det er ikke uten grunn. Jay Buchanans stemme er nok til å fylle hele rommet alene og riffkatalogen til Scott Holiday er stor nok til å gjøre hvilken som helst gitarist både grønn og gul av misunnelse. Michael Miley treffer trommeskinnene så perfekt at man nesten kan stille klokka etter ham, mens Dave Beste gjør den usynlige, men akk så viktige jobben med å holde alt samlet. Ikke ulikt en rockekvartett fra London, England.

DHG @ Inferno 4/4.15 – musikkanmeldelse av Magnus Solheim

Inferno er en musikkfestival i Oslo som i år feiret 15 år. 4 dager fullstappet med konserter og annen kultur som er knyttet til metalmiljøet. På festivalområdet inne på Rockefeller og John Dee står konsertene i fokus, men det er også plass til utstillere, tatovører og merchandise-selgere. Rundt omkring i Oslo arrangeres også aktiviteter som konferanser , ølsmaking og guidet tur til platebutikken Neseblod. I konsertanmeldingen som følger skal jeg prøve å gi et innblikk i hva som foregikk på en av konsertene under Inferno Metal Festival.

Før konsertene starter på lørdag fikk jeg slått av en prat med Aldrahn og Vicotnik fra bandet Dødheimsgard. DHG eller Dødheimsgard er et norsk metal-band som ble dannet i 1994. De startet opprinnelig som et blackmetal band men har utviklet seg i en mer eksperimentell og avantgarde retning.

Etter en hyggelig prat med bandet gledet jeg meg til konserten. Den foregikk slik:
Foran scenen henger det et sort forheng. I det klokka slår 21:30 trekkes forhenget til side og en låt begynner å spille over anlegget. Det er åpningssporet fra den nyeste skiva til bandet. Det er vanlig i metalsjangeren å ha en introlåt før bandet begynner å spille. Dette var intet unntak. Etter introlåta, som varer ca. et minutt, begynner bandet på sin første låt. Denne er også hentet fra den nyeste skiva. Rett på. Ingen tid til pjatt. Som bandet sa før konserten. Her er musikken i fokus.

Sceneeffekter står sterkt i ekstremmetalsjangeren. Den eneste visuelle som skiller DHG fra da jeg prater med to av dem tidligere på kvelden er at vokalist Aldrahn bruker ansiktssminke. Men Aldrahn ligner ikke et lik. Han ligner heller en kriger med sin ansiktsmaling. Bekledningen er gjennomgående svart på hele bandet, noe som passer sjangeren bra, men det er lite blod, innvoller og hodeskaller å se på scenen. Faktisk ingenting. Som gutta sa, vi er ikke på teater.

Aldrahn imponerer med et stort register. Han bruker mikrofonen effektivt for å nå ut til publikum min sine tekstlinjer og demoniske skrik. Stemmen hans passer hele tiden med resten av det samstemte bandet. Bandet fungerer som et musikalsk monster på scenen, der de leverer alt i fra seige tunge industrielle riff til raske partier. Et tegn på dyktige musikere som har øvd mye alene og sammen. Jeg tror ingen i publikum ofrer en tanke på at det er en relativt fersk besetning som står foran dem. For selv om Aldrahn og Vicotnik startet bandet sammen i 1994 har det vært stor trafikk på musikere. Selv ikke Aldrahn har vært med hele veien. Vicotnik avslørte at både bassist og 2.gitarist er ganske ferske i bandet.

Å spille live kan by på utfordringer for et band hvor låtene skrives og lages i studio. For når låtene spilles inn kan Vicotnik spille inn både bass og gitar alene og få det akkurat slik han vil. Til og med effekter som kirkeorgel og blåseinstrumenter er brukt på den nye skiva. Dermed brukes det lydfiler på enkelte deler for å gjøre live versjonen likere den på skiva. Slik kan bandet fokusere mer på grunnoppsettet av låtene og publikum kan fortsatt høre etter de effektene de digga fra plata.

Bandet ofrer ikke mye tid til publikum, men det er ingen tvil om at publikum trives. Rockefeller er fullt av ivrige metalfans som holder stand, til tross for fire lange dager med festing og konserter. Alle jeg kan fra mitt ståsted har fokus på hva som skjer på scenen. Og det er ikke rart. Det er selvsikre dyktige musikere som underholder. Det er energi i alt som skjer på scenen. Selv om tempo og lydbilde varierer er det hele tiden en nerve i musikken. Alltid noe spennende. Da noen metallband kan virke noe ensformig klarer å DHG å levere mye forskjellige i løpet av sin konsert. De spiller på et stort følelsesregister. Og det er nettopp dette som står i fokus i DHG sin musikk. Gutta mener selv de formilder få meninger fra scenen. Null politikk- kun følelser!

Eivind Nakken bilde

[Foto: Eivind Nakken]

Selv mener DHG at det er nerdene som liker dem. De mener selv at fansen gjenspeiler dem selv. Det er vanskelig å vite hvem som lytter mest på DHG hjemme, men det er fans i alle aldre som har møtt opp for å få med seg DHG på Inferno. De kan derimot ha rett i at den supertypiske blackmetal stereotypen ikke er i overtall. Med sitt varierte repertoar tror jeg DHG klarer å nå ut til mange, og de som gir bandet en sjanse finner noe de liker.

Det var heller ikke mye stjernenykker eller divafaktorer å oppdage etter konserten. Bandet tok seg tid til å møte et imponert publikum hvor mange sto i kø.

Setlista for kvelden var en god miks fra hele Dødheimsgards diskografi. Fra det første albumet Kronet til Konge (1995) og helt opp til det nyeste albumet A Umbra Omega (2015). Slik fikk DHG vist fram sin bredde gjennom mange års hardt arbeid.

1. The love divine ( intro)
2. God protocol axiom
3. En krig å seire
4. Bluebell heart
5. Symptom
6. The snuff that dreams are made of
7. Monumental possession
8. Ion Storm
9. Interlude (orgelmusikk)
10. When heavens end
11. Architect of darkness
12. Oneiroscope(piano intro)
13. Traces of reality.

Takk til Aldrahn og Vicotnik stilte villig opp for en prat.

-Magnus Solheim, musikkstudent ved Høgskulen i Volda.

Jazz på Kaarstad – konsertanmeldelse av Elisabeth Bolli Anundsen

Klokka er 13.00, og det er siste dag før påske for musikkstudentene. Dette ble feiret med jazz i konsertsalen på Kaarstadbygget. Jazzkvartetten bestående av musikkstudenter ved Høgskulen i Volda vartet opp med konsert. Denne valgte de å kalle kvart på jazz.

Jazzkvartetten består av fire musikkstudenter ved Høgskulen i Volda. Konserten er et arbeidskrav de har i faget utøving og formidling denne våren. Gruppen består av Elise Sandøy Skarstein på barryton og trompet, Magnus Solheim på slagverk, Marius Jørgenstuen på piano og Alexander Laberg på Tuba. De hadde også med seg to gjesteartister, Preben Dale og Knut Larsen. Gruppen er sammensatt for anledningen, men man kan merke det gode samspillet dem imellom. Det er en intim og lattermild stemning denne torsdagen, og bandet har ikke noe i mot å ta en liten vits eller tulle med seg selv mellom numrene. Publikumet er lite, og konserten foregår fremfor sceneteppet. Dette skaper en intimkonsert der publikummet blir en naturlig del av selve konserten.

jazz på kaarstad

Jazzkvartetten spilte «Summertime» fra musikalen Porgy and Bess komponert av George Gershwin.

Jazzkvartetten varter opp med mye forskjellig, og det er vanskelig å tro at alle disse numrene faktisk er jazz. Konserten åpner med et vennlig håndtrykk, så setter de i gang. Det første vi får høre er Oh when the saints der de to siste marsjerer inn på scenen. Dette er vel den mest kjente låta vi får høre, men det er ikke negativt av den grunn. Vi får høre jazz i forskjellige former. Alt fra standard til jazzrock er med på programmet. Vi får blant annet høre låta nature boy mest kjent av Nat King Cole. Denne gangen er det gjesteartist Preben Dale som synger. Vi får også et gjensyn med et annet musikkprojekt fra i fjor med navnet Trilogien. Dette var et band som fremførte egenskrevet jazzrock. Man kan vel nesten påstå at de skapte sin egen sjanger. Her får vi se den andre gjesteartisten, Knut Larsen på gitar. Man kan se samspillet mellom artistene på scena og hvor gjennomøvd repertoaret er. Denne konserten er akkurat passe lang og har ikke et eneste kjedelig øyeblikk. Det beveges til musikken, og publikum klapper i takt. Det kommuniseres innad i bandet med mye kroppsspråk og øyekontakt, og det er facinerende å se gruppedynamikken i denne kvartetten. Man må også nevne at det tekniske nivået på det som fremføres er høyt. Hver person får sin sjanse til å briljere og overbeviser med glans. I denne konserten er det tydelig at det melodiøse, rytmikken og ikke minst oppbygging er sentralt og blir brukt som virkemidler.

Man skulle tro at en konsert klokka 13:00 på en torsdag gjort uten noe som helst lyssetting skulle være kjedelig. Tross dette klarer jazzkvartetten å overbevise med sitt høye tekniske nivå og innlevelse. Timingen på stoppene er helt presise, og det spilles med både stor fart og glede. Man kan lene seg tilbake, lukke øynene og drømme seg bort om man vil. Sammensetningen av instrumentene er interessant nok i seg selv, og det blir nemt at det er lagt mye arbeid i å arrangere denne musikken for nettopp denne sammensetningen. Personlig lærte jeg at det trenger ikke å være en tradisjonell sammensetning av instrumenter for at en konsert skal bli bra. Man må bare øve og tørre å prøve noe nytt. Jazzkvartetten skal ha ros for dette. Jeg fikk en opplevelse av at jazz er mye mer enn det man først tror, og jeg storkoste meg på konsert.

Elisabeth Bolli Anundsen.
26.03.2015

Etherna og Fabio Lione på ROKKEN

volda_musikk_konsertanmeldelse_Etherna og Fabio Lione
volda_musikk_konsertanmeldelse_Etherna og Fabio Lione

Søndag 27. april sto Etherna på scena på ROKKEN i Volda, ein konsertopplevelse som skulle vise seg å endre mange av dei oppmøtte tilskodarane sitt syn på «power metal»-sjangeren. Heilt frå Piza, Italia hadde bandet reist – saman med sin gode ven Fabio Lione – for å spele ein miniturné fra Ålesund til Volda. Med seg hadde dei Darkest Sins, eit lokalt band som sjølv hadde tatt ansvar for å få musikarane flydd inn til Noreg. Instillinga mi før konserten var noko skeptisk, men dette skulle fort endre seg.

Continue reading Etherna og Fabio Lione på ROKKEN