Tag Archives: Det grøne Treet

Himmelstormer på Det Grøne Treet. 16.05.2015

Konsertmelding av Erland Holen.

Vi kommer til ‘Det Grøne Teet’ en småkjølig lørdagskveld i Volda. Det er 16.mai, hele landets festkveld, og bandet Himmelstormer står og varmer opp i det vi ankommer stedet. De virker spente samtidig som de gleder seg til å spille konsert. Vi slår av en prat med medlemmene i bandet før vi finner oss et bord og slår oss ned. Etter vi har bestilt drikke og funnet plassene våre igjen strømmer det på med feststemte folk som er klare for en livlig kveld med tung progressiv musikk.

Himmelstormer er et lokalt band med folk som studerer/har studert på Høgskolen. De spiller tung, progressiv rock, og musikken er preget av mange fengende riff. De har spilt litt rundt i Volda før på forskjellige events, så folk er godt kjent med musikken og bandmedlemmene, og medlemmene slår gjerne av en prat med publikum før de går på scena.

Himmelstormer består av Cornelius Borger Østlie på bassgitar, Simon Frøystadvåg er låtskriver og rytmegitarist, Daniel Klepp er vokalist og frontfigur, Lars Ødegård på trommer og Mikael Westpå spiller gitar og har ansvar for soloene. Bandet skulle gå på scenen gå på scenen klokka 23.00, men det blir et noen minutter forsinkelse. Bandet går på 23.15 og vokalisten introduserer første låt, Dressed Up As Ghosts, som var en perfekt sang å starte konserten med. Sangen bærer preg av mye dynamikk og så klart tunge riff. Dette får publikum til å bli nysgjerrige og mange har nå flyttet blikket fra ølglasset og over til scena. Himmelstormer hadde åtte sanger på repertoaret som de skulle spille denne kvelden, og bandet annonserte at det skulle bli spilt en helt ny sang som ikke har noen tittel enda. Programmet så sånn ut:

1. Dressed up as Ghosts.

2. Sarcophagus.

3. Chronometer.

4. Before I begin.

5. Levitate.

6. Uten tittel, helt ny låt.

7. Mother Earth.

8. Albatross.

 

Allerede etter første sangen, er det tydelig at bandet er i toppform. De koser seg veldig mye på scena og på den lille flekken de har å stå/sitte på, så gjør de absolutt det beste ut av det. De får god kontakt med publikum og viser veldig tydelig at de liker å spille fremfor folk.

Publikummet er veldig variert. Det er selvfølgelig mest ‘unge’ folk og en noen musikkstudenter, men det er også eldre mennesker som ser ut til å kose seg med musikken. Men det er ikke lett å være publikum på utesteder som «Treet». Det er ikke mye plass, og bare omtrent halvparten av folka som kommer kan fysisk se bandet opptre på grunn av en vegg. Det er heller ikke mye plass til å stå ved scena, så vi var kjappe og fant sitteplasser som var ganske nærme med en gang vi kom.

Lyden på en annen side var overraskende bra i forhold til hva man skulle tro. Man skulle tro at når lyden på gitarene blir så høy at de matcher trommene så kom alt til å bli bare bråk og dårlig balanse mellom de to gitaristene, men dette gikk veldig bra, og det også gjorde at man fikk mer konsertfølelse. For mange kan det hende at lyden var for høy, siden det var vanskelig å prate sammen mens bandet spilte, men det virka som at da fulgte de heller med på musikken og prata litt mellom sangene i stedet for. Bandet avslutter med den mest kjente sangen de har, og den de fleste hadde hørt før; Albatross. Sangen har alt; Dynamikk, knallharde riff, kule vokallinjer, nyskapende gitarspill på sologitaren og det hele. Rett og slett en veldig, veldig bra sang å avslutte konserten med.

Alt i alt var dette en veldig bra konsert og bandet leverer til det fulle på absolutt alle sangene. De er veldig samkjørte og det virker som at Lars har stålkontroll bak trommesettet. Cornelius blir litt gjemt bak Mikael, på grunn av lite sceneplass, men man ser at han koser seg mens har spiller mange kule riff på bassen. Lyden på gitaren til Mikael er kanskje litt lav i forhold til resten av bandet, men han kommer tydelig frem på soloene, som for øvrig er veldig nyskapende. Det er sjelden man hører så mange effekter på en gang i løpet av en solo, som for eksempel på Albatross, kult! Vokalisten har en kraftig stemme og en veldig bra væremåte på scenen. Låtskriver Simon riffer seg gjennom hele konserten og storkoser seg på siden sin. Bandet gjorde en knallsterk opptreden og skapte god stemning, hadde et passe langt, spennende med tanke på ny sang og veldig bra program, og Himmelstormer er et band jeg absolutt vil anbefale folk å se om de har sjansen.

 

Erland konsermelding

TYNGDEKRAFT PÅ DET GRØNE TREET

TYNGDEKRAFT PÅ DET GRØNE TREET

Konsertmelding av  Are Gulliksen

tyngdekraft

 

Bandets medlemmer. F.v. Sondre Aasberg, Kristina Juul Jørgensen, Per-Kristan Vinje, Lars Ødegård, Even Andreas Røed. Foto: Silje Slang Lutnæs

Det er duket for konsert på Det Grøne Treet den 9. april, midt i Voldas koselige sentrum. Studentbandet Tyngdekraft skal spille konsert og vil presentere det de selv sier er høyt- og lavtsvevende rock ‘n roll. Det at man befinner seg i en bygd ved Sunnmørsalpene blir man minnet på under konserten. Hvordan, spør du? Vel, det er vakkert, det er kraftig og mest av alt kryr det av høydepunkter, både under og mellom bandets låter. La meg fortelle deg mer!

Det er god stemning på Det Grøne Treet denne kvelden. En håndfull ivrige og spente mennesker har samlet seg i god tid for å se Tyngdekraft ha sin første konsert på det nevnte utestedet i Volda. Når klokken nærmer seg show-time har antall ølglass i lokalet fordoblet seg og det begynner å bli trangt om plassen. Medlemmene av Tyngdekraft plasserer seg på sine respektive plasser og uten forvarsel er de i gang med første låt.

Bandet Tyngdekraft består av vokalist Kristina Juul Jørgensen, gitaristene Per-Kristian Vinje og Sondre Aasberg, bassist Even Andreas Røed og trommis Lars Ødegård. Sammen står de for både musikken og teksten som skal formidles under kveldens konsert. De skal presentere 8 låter, både nye og gamle fra bandets repertoar. Åpningslåten har fått tittelen «Soar» og har et refreng som du neppe vil slutte å nynne på med det første. Publikum som sitter spredt over hele lokalet finner seg plasser nærmere området som er scenen før bandet spiller neste låt. Kjenner du til Tyngdekraft og har sett de opptre ved tidligere anledninger vil man kjenne igjen låten «In Between». At bandets medlemmer kunne ha holdt samme intensitet og nivå oppe under hele konserten er det ingen tvil om, men neste låt med navn «Blinded» er en av kveldens rolige låter. Denne blir etterfulgt av «The Quiet» – en låt hvor navnet skulle tilsi at den vil være rolig, men dette stemmer ikke når det viser seg å være det eksakt motsatte av hva tittelen beskriver, og det får meg til å lure på hva låten kan handle om.

Dette gjorde meg nysgjerrig på hva låtene til Tyngdekraft handler om, og derfor har jeg tatt en liten prat med vokalisten Kristina Juul Jørgensen som har skrevet noen av tekstene til kveldens innslag. Hun vil i midlertidig ikke røpe hva «The Quiet» handler om, men forteller meg om hva som inspirerte kveldens tre neste låter. «Naked Winter» er kveldens femte låt og handler om fjorårets vintervær og at det kom sent. Første vers lyder slik.

 

«You arrived late this year
creating beautiful chaos.
You did not last long
before you disappeared.»

 

 

«Unwind» er innom det evigstore temaet kjærlighet og er basert på Juul Jørgensens personlige erfaringer. Hun forteller at låten handler om at man savner noen, selv om man selv bestemte seg for å dra. Syvende og nest siste låt heter «Devil Dance» og omhandler Juul Jørgensens tidligere sjef og virker som hennes egne personlige opprør. På refrengene synger hun bestemt at hun ikke vil danse djevelens dans, som en beskjed den tidligere sjefen. Låten har en dynamisk oppbygning som starter svevende med en vokal som klinger klart over rolig tromming og gitarspill, men midtveis i låten blir man hentet inn av tyngdekraften og satt på plass tilbake på jorden med et tyngre parti og et fet gitarsolo.

Det synes at bandets medlemmer har vært gjennom et solid antall timer med øving og arbeid før kveldens konsert. Bandet er komfortable i forhold til hverandre og har en god kontakt med publikum som er plassert over alt i lokalet. Selv med full konsentrasjon til sitt eget instrument er bandets medlemmer flinke til å formidle, selv under konsertens mest intense øyeblikk, og mellom innslagene føler man seg inkludert som en del av bandet selv. «Howling», kveldens siste låt setter et verdig punktum for Tyngdekrafts konsert på Det Grøne Treet, og publikums klare respons kan vise til en positiv framtid for studentbandet Tyngdekraft!

Opplyftande tyngdekraft

Konsertmelding av Av P.T. Gisletveit

Eg fant meg sjølve nede på det Grøne treet torsdag kveld, 9. April. Det var her det skulle bli og det var her det skulle skje. Eg fann meg ein plass i lokalet, nesten aleine, med min godt slitte skriveblokk + øl, mens to menn og ho B-kjendisen frå Norske Talentar eller X-faktor eller kva det nå var for noko, sitt og diskutere amerikansk-politiske situasjonar. Eg tenkjar at verda er mindre enn folk skal ha det til, men det tar ikkje lange tida før lokalet blir fullt av folk som har komen hit for den same grunnen som meg: bandet Tyngdekraft! Eg var nå tidleg ute. Eg tenkte eg skulle ha tatt med meg øyrepoppar, dei var heime. Men det å bli svett som ein gris som fylgje av ein hektisk sykkeltur, vil eg heller sleppe. Skal eg bli svett i kveld, så skal eg bli det om den musikken eg skal høyre blir verd å bevege seg til.

Lokalet blir meir og meir fylt, og stemninga stig med praten. Praten, den begynnar å oppnå den same summande frekvensen som desse veggane har måtte tåle gjennom mange år. Etter kvart har band-medlemmane begynt å bevege seg ut mot sitt utfaldingsområde. Dei prekar med kjentfolk bland publikum og dei gjer dei nødvendige siste oppvarmingar og justeringar på sine respektive instrument. Dei er høflege og ventar på resterande publikum som sikkert har måtte ta ein ekstra dram på vorset før dei fekk kjabba seg ned til denna trufaste grøn-puben.

Tyngdekraft I

Når nesten alle setane i lokalet er opptekne, samlast alle medlemmane med instrumenta parat, og det brakar laus! Innleiinga med låta «Soar» gir oss alle fyrsteinntrykket av kva desse folka vil gi til oss. Det er høgt, og det er energi dei vil gi oss! Ein skulle tru at dei tok det meir roleg når dei fylgjar på med «In Between» rett etterpå. Her blir vi møtt med ein roleg introduksjon, men så er mi oppe på same nivå som sist, og folket liker det! Vidare utover i programmet komer ein låt med eit ironisk namn: «The Quiet». Her klarar eg ikkje å sitte stille på barkrakken, kroppen må få rista på seg! Her gjekk det opp for meg kor opplyftande Tyngdekraft virkelig er (ja, eg vett eg er morosam)! Dei går vidare i programmet med det eine riffet etter det andre, og dei nødvendige variasjonane i låt for låt, gjer at ein opplev noko nytt i denna rokken. Den låta som får til og med erfarne musikklyttarar som er kåte etter rytmiske variasjonar/omvendingar, er låta «Sondre/unwind» eller «Sondre BLÆHH!», som han blei nydøpt i kveld av skaparen sjølve. Før dei rundar av showet, tar dei ein pust i bakken med vokalistens eigen låt: «Devil Dance», som er fin dynamisk, når eit energisk toppunkt og avsluttar i den same melankolien han starta i. Til slutt komer riffmaskina «Howling» som avsluttar konserten, og ein står igjen med at det var verd turen ned hit.

Bandet’s visuelle engasjement er smittande. Bassist og trommis er kontrollerte i bakgrunnen mens gitaristane og vokalisten visar fokusering og moderat koreografi. Dei hjelper oss med å sjå at detta ikkje berre er gjildt, men og seriøst! Vokalistens, (eller skal eg seie vokalistinnas) tryggje blikk gjer mykje for kontakta med folket.

Når det komer til lyd, har det Grøne Treet ein akustikk som mange individ kan gjere seg opp ein felles meining om: ikkje bland top 50 i Sunnmøre. Eg skulle gjerne reve ned alt som heitte lettveggar i lokalet for å kunne gjere den minste forbedring, og pr. i kveld så blei det det det blei. Dei problema eg og publikum hadde, var å høyre sjølve teksten. Dog vokalisten song sterkt og reint, var det vanskeleg å høyre sjølve stavingane i teksten på ein god del av repertoaret. Eg meiner det skuldast at stavingane drukna i volumet til gitarane. Skal mi ta eit skulande blikk på lydteknikaren, gitaristanes ampar, eller lokalets akustikk?

De harde fakta:

Tyngdekraft er ein riffprodusent som tar modige musikalske forsøk på å få seg ein individuell plass bland liknande små- og stor-artistar, med heilt greitt variert repertoar som gjer at ein ikkje går lei. Samspelte er dei, det oppnådde resultat. Sosialt samvær med publikum gjer at ein får eit godt inntrykk av at dyktige rokkarar og er menneskjer. Under songane er vokalisten vegen inn til bandet frå publikum med sine sjarmerande smil og blikk, men eg ynskje at heile bandets koreografi kan jobbast meir med på enkelte songar. Elles bør lokalet bli utbedra reint akustisk (eller var det lydteknikaren?).

Av P.T. får dykk terningkast 4 blank!

 

Tyngdekraft II