Tag Archives: konsertanmeldelse

Cinnamon City, Volda, Rokken studenthus 8/05/2015

Konsertanmeldelse av Peter Magnus Berg

Klokken er 22:00 på en fredagskveld. Publikum har forsynt seg av drikke, og satt i gang praten for å få tiden til å gå, mens de venter i spenning på det som følger. Det er nemlig duket for Rokkens 10-års Jubileumskonsert!

Bandet de venter på er «Cinnamon City», et lokalt coverband med en del tilhengere på studenthuset, ettersom de har spilt her flere ganger før. Gulvet er halvfylt av mennesker som står og er opptatt av sitt eget, da medlemmene går på en etter en og avbryter summingen fra publikum med: «Let’s get it started, in here», som fyller hele rommet. Fokuset flytter seg til scenen, og vi er i gang. Det var den kvinnelige vokalisten som innledet den første coverlåten deres, Black Eyed Peas sin «Let’s Get It Started». Energien flyter allerede fritt fra første strofe, og gruppen tar publikums oppmerksomhet og slipper aldri taket på dem. Gruppa er sammenkjørt og vi hører aldri et instrument som skiller seg ut fra takten eller lignende.

Gruppen består av; Kathrine Eliassen på vokal/piano, Eskild Valsø Lied på vokal/gitar, Åge Staurset på gitar, Adrian Hoff på perkusjon, Even Røed på bass, og Daniel Klepp på vokal/piano.

«Cinnamon City» sparer ikke på krydderet og hopper videre til neste sang som er Mary Blige sin «Family Affair», og holder på samme energi og trøkk. De virker veldig komfortable på scenen, og er ikke redd for å vise det. De hopper, går og beveger seg til musikken, med god kontakt med publikum. Musikalsk er de også habile, og vokalistene skifter ofte rolle mellom instrumenter, som gir hver av dem sine øyeblikk som «frontfigurer» i rampelyset. Etter den tredje sangen, Will Smith sin «Gettin’ Jiggy With It», så skjønner vi hva vi kan forvente av dem; hiphop-funk, pop og rap sjangrene. Det legges også merke til at det går et visst antrekk igjen på tre av medlemmene: fargerike trenings-gensere, tennissokker og shorts. Til disse sjangrene, og sangene, så kan det tenke seg at en kan sikte litt for høyt i forhold til vokalprestasjoner, men ikke i kveld. Rapperne leverer til de grader, og den kvinnelige vokalisten får skinne i flere av sangene deres; de har en god standard og det viser de!

De er ikke redde for å vise hvor gøy de har det på scenen, og det viser de godt når selv trommisen virker som den mest aktive av dem, der han sitter. Etter de tre første sangene av repertoaret deres så har gulvet framfor dem blir helt dekket med hylende og hoppende fans som bare vil ha mer og mer. Det virker som alt går knirkefritt for dem, inntil den 9. coverlåten, hvor det virker som at det har oppstått noen usikkerheter angående tekst eller melodi, men som det sammenkjørte bandet de er så klarer de å få skuta på rett kjøl, og fortsetter i god ånd som om ingenting har skjedd. Hittil har lyden vært god, repertoaret variert innenfor sjangeren, og tilstedeværelsen aldri dabbet gjennom alle sangene; i lydbildet kommer de som en pakke hvor alle spiller sin del. De som skiller seg mest ut på scenen er vokalistene og trommisen, men betyr ikke at jeg følte at jeg savnet noe mer bevegelse fra de andre, da scenen mest sannsynlig ikke hadde plass til det heller.

cinnamon city

Med et smell, og alle hendene i været, avslutter «Cinnamon City» på samme energinivå som de startet på. En hyggelig og spennende opplevelse fra hiphop-funk og rap verdenen, med et band som ikke gjorde annet enn å levere til forventningene. Et band verdt å få med seg!

 

 

Opplyftande tyngdekraft

Konsertmelding av Av P.T. Gisletveit

Eg fant meg sjølve nede på det Grøne treet torsdag kveld, 9. April. Det var her det skulle bli og det var her det skulle skje. Eg fann meg ein plass i lokalet, nesten aleine, med min godt slitte skriveblokk + øl, mens to menn og ho B-kjendisen frå Norske Talentar eller X-faktor eller kva det nå var for noko, sitt og diskutere amerikansk-politiske situasjonar. Eg tenkjar at verda er mindre enn folk skal ha det til, men det tar ikkje lange tida før lokalet blir fullt av folk som har komen hit for den same grunnen som meg: bandet Tyngdekraft! Eg var nå tidleg ute. Eg tenkte eg skulle ha tatt med meg øyrepoppar, dei var heime. Men det å bli svett som ein gris som fylgje av ein hektisk sykkeltur, vil eg heller sleppe. Skal eg bli svett i kveld, så skal eg bli det om den musikken eg skal høyre blir verd å bevege seg til.

Lokalet blir meir og meir fylt, og stemninga stig med praten. Praten, den begynnar å oppnå den same summande frekvensen som desse veggane har måtte tåle gjennom mange år. Etter kvart har band-medlemmane begynt å bevege seg ut mot sitt utfaldingsområde. Dei prekar med kjentfolk bland publikum og dei gjer dei nødvendige siste oppvarmingar og justeringar på sine respektive instrument. Dei er høflege og ventar på resterande publikum som sikkert har måtte ta ein ekstra dram på vorset før dei fekk kjabba seg ned til denna trufaste grøn-puben.

Tyngdekraft I

Når nesten alle setane i lokalet er opptekne, samlast alle medlemmane med instrumenta parat, og det brakar laus! Innleiinga med låta «Soar» gir oss alle fyrsteinntrykket av kva desse folka vil gi til oss. Det er høgt, og det er energi dei vil gi oss! Ein skulle tru at dei tok det meir roleg når dei fylgjar på med «In Between» rett etterpå. Her blir vi møtt med ein roleg introduksjon, men så er mi oppe på same nivå som sist, og folket liker det! Vidare utover i programmet komer ein låt med eit ironisk namn: «The Quiet». Her klarar eg ikkje å sitte stille på barkrakken, kroppen må få rista på seg! Her gjekk det opp for meg kor opplyftande Tyngdekraft virkelig er (ja, eg vett eg er morosam)! Dei går vidare i programmet med det eine riffet etter det andre, og dei nødvendige variasjonane i låt for låt, gjer at ein opplev noko nytt i denna rokken. Den låta som får til og med erfarne musikklyttarar som er kåte etter rytmiske variasjonar/omvendingar, er låta «Sondre/unwind» eller «Sondre BLÆHH!», som han blei nydøpt i kveld av skaparen sjølve. Før dei rundar av showet, tar dei ein pust i bakken med vokalistens eigen låt: «Devil Dance», som er fin dynamisk, når eit energisk toppunkt og avsluttar i den same melankolien han starta i. Til slutt komer riffmaskina «Howling» som avsluttar konserten, og ein står igjen med at det var verd turen ned hit.

Bandet’s visuelle engasjement er smittande. Bassist og trommis er kontrollerte i bakgrunnen mens gitaristane og vokalisten visar fokusering og moderat koreografi. Dei hjelper oss med å sjå at detta ikkje berre er gjildt, men og seriøst! Vokalistens, (eller skal eg seie vokalistinnas) tryggje blikk gjer mykje for kontakta med folket.

Når det komer til lyd, har det Grøne Treet ein akustikk som mange individ kan gjere seg opp ein felles meining om: ikkje bland top 50 i Sunnmøre. Eg skulle gjerne reve ned alt som heitte lettveggar i lokalet for å kunne gjere den minste forbedring, og pr. i kveld så blei det det det blei. Dei problema eg og publikum hadde, var å høyre sjølve teksten. Dog vokalisten song sterkt og reint, var det vanskeleg å høyre sjølve stavingane i teksten på ein god del av repertoaret. Eg meiner det skuldast at stavingane drukna i volumet til gitarane. Skal mi ta eit skulande blikk på lydteknikaren, gitaristanes ampar, eller lokalets akustikk?

De harde fakta:

Tyngdekraft er ein riffprodusent som tar modige musikalske forsøk på å få seg ein individuell plass bland liknande små- og stor-artistar, med heilt greitt variert repertoar som gjer at ein ikkje går lei. Samspelte er dei, det oppnådde resultat. Sosialt samvær med publikum gjer at ein får eit godt inntrykk av at dyktige rokkarar og er menneskjer. Under songane er vokalisten vegen inn til bandet frå publikum med sine sjarmerande smil og blikk, men eg ynskje at heile bandets koreografi kan jobbast meir med på enkelte songar. Elles bør lokalet bli utbedra reint akustisk (eller var det lydteknikaren?).

Av P.T. får dykk terningkast 4 blank!

 

Tyngdekraft II

DHG @ Inferno 4/4.15 – musikkanmeldelse av Magnus Solheim

Inferno er en musikkfestival i Oslo som i år feiret 15 år. 4 dager fullstappet med konserter og annen kultur som er knyttet til metalmiljøet. På festivalområdet inne på Rockefeller og John Dee står konsertene i fokus, men det er også plass til utstillere, tatovører og merchandise-selgere. Rundt omkring i Oslo arrangeres også aktiviteter som konferanser , ølsmaking og guidet tur til platebutikken Neseblod. I konsertanmeldingen som følger skal jeg prøve å gi et innblikk i hva som foregikk på en av konsertene under Inferno Metal Festival.

Før konsertene starter på lørdag fikk jeg slått av en prat med Aldrahn og Vicotnik fra bandet Dødheimsgard. DHG eller Dødheimsgard er et norsk metal-band som ble dannet i 1994. De startet opprinnelig som et blackmetal band men har utviklet seg i en mer eksperimentell og avantgarde retning.

Etter en hyggelig prat med bandet gledet jeg meg til konserten. Den foregikk slik:
Foran scenen henger det et sort forheng. I det klokka slår 21:30 trekkes forhenget til side og en låt begynner å spille over anlegget. Det er åpningssporet fra den nyeste skiva til bandet. Det er vanlig i metalsjangeren å ha en introlåt før bandet begynner å spille. Dette var intet unntak. Etter introlåta, som varer ca. et minutt, begynner bandet på sin første låt. Denne er også hentet fra den nyeste skiva. Rett på. Ingen tid til pjatt. Som bandet sa før konserten. Her er musikken i fokus.

Sceneeffekter står sterkt i ekstremmetalsjangeren. Den eneste visuelle som skiller DHG fra da jeg prater med to av dem tidligere på kvelden er at vokalist Aldrahn bruker ansiktssminke. Men Aldrahn ligner ikke et lik. Han ligner heller en kriger med sin ansiktsmaling. Bekledningen er gjennomgående svart på hele bandet, noe som passer sjangeren bra, men det er lite blod, innvoller og hodeskaller å se på scenen. Faktisk ingenting. Som gutta sa, vi er ikke på teater.

Aldrahn imponerer med et stort register. Han bruker mikrofonen effektivt for å nå ut til publikum min sine tekstlinjer og demoniske skrik. Stemmen hans passer hele tiden med resten av det samstemte bandet. Bandet fungerer som et musikalsk monster på scenen, der de leverer alt i fra seige tunge industrielle riff til raske partier. Et tegn på dyktige musikere som har øvd mye alene og sammen. Jeg tror ingen i publikum ofrer en tanke på at det er en relativt fersk besetning som står foran dem. For selv om Aldrahn og Vicotnik startet bandet sammen i 1994 har det vært stor trafikk på musikere. Selv ikke Aldrahn har vært med hele veien. Vicotnik avslørte at både bassist og 2.gitarist er ganske ferske i bandet.

Å spille live kan by på utfordringer for et band hvor låtene skrives og lages i studio. For når låtene spilles inn kan Vicotnik spille inn både bass og gitar alene og få det akkurat slik han vil. Til og med effekter som kirkeorgel og blåseinstrumenter er brukt på den nye skiva. Dermed brukes det lydfiler på enkelte deler for å gjøre live versjonen likere den på skiva. Slik kan bandet fokusere mer på grunnoppsettet av låtene og publikum kan fortsatt høre etter de effektene de digga fra plata.

Bandet ofrer ikke mye tid til publikum, men det er ingen tvil om at publikum trives. Rockefeller er fullt av ivrige metalfans som holder stand, til tross for fire lange dager med festing og konserter. Alle jeg kan fra mitt ståsted har fokus på hva som skjer på scenen. Og det er ikke rart. Det er selvsikre dyktige musikere som underholder. Det er energi i alt som skjer på scenen. Selv om tempo og lydbilde varierer er det hele tiden en nerve i musikken. Alltid noe spennende. Da noen metallband kan virke noe ensformig klarer å DHG å levere mye forskjellige i løpet av sin konsert. De spiller på et stort følelsesregister. Og det er nettopp dette som står i fokus i DHG sin musikk. Gutta mener selv de formilder få meninger fra scenen. Null politikk- kun følelser!

Eivind Nakken bilde

[Foto: Eivind Nakken]

Selv mener DHG at det er nerdene som liker dem. De mener selv at fansen gjenspeiler dem selv. Det er vanskelig å vite hvem som lytter mest på DHG hjemme, men det er fans i alle aldre som har møtt opp for å få med seg DHG på Inferno. De kan derimot ha rett i at den supertypiske blackmetal stereotypen ikke er i overtall. Med sitt varierte repertoar tror jeg DHG klarer å nå ut til mange, og de som gir bandet en sjanse finner noe de liker.

Det var heller ikke mye stjernenykker eller divafaktorer å oppdage etter konserten. Bandet tok seg tid til å møte et imponert publikum hvor mange sto i kø.

Setlista for kvelden var en god miks fra hele Dødheimsgards diskografi. Fra det første albumet Kronet til Konge (1995) og helt opp til det nyeste albumet A Umbra Omega (2015). Slik fikk DHG vist fram sin bredde gjennom mange års hardt arbeid.

1. The love divine ( intro)
2. God protocol axiom
3. En krig å seire
4. Bluebell heart
5. Symptom
6. The snuff that dreams are made of
7. Monumental possession
8. Ion Storm
9. Interlude (orgelmusikk)
10. When heavens end
11. Architect of darkness
12. Oneiroscope(piano intro)
13. Traces of reality.

Takk til Aldrahn og Vicotnik stilte villig opp for en prat.

-Magnus Solheim, musikkstudent ved Høgskulen i Volda.

GETTIN’ JIGGY WITH CINNAMON CITY

Konsertmelding – Cinnamon City, Studenthuset Rokken 14. 02. 15

Av: Kristina Juul Jørgensen

Var du ikke på Cinnamon City-konserten på Studenthuset Rokken under Veka, sier du? Greit, da gikk du glipp av tidenes konsert på denne siden av sunnmørsalpene.
Det Volda-baserte bandet spiller coverlåter fra sent 90-tallet til 2015, og har spisset seg inn på sjangre som funky pop og hip hop.

Storsalen på Rokken er stappfull, og det strømmer stemningssettende musikk ut fra høyttalerne. Scenen bader i tung røyk og hvitt og blått lys. Musikken fra anlegget skrus nesten ubemerket av. Men publikum skjønner fort hva det betyr, og løfter både hender og innestemme i været. Så kommer bandet løpende inn. Hoppende, dansende, vrikkende, og i likhet med publikum med lange armer i været. Rytme-hiten fra 2004 ”She Wants To Move” av N.E.R.D dundrer ut i salen, og vokalistene Eskild Valsø Lied og Daniel Klepp mottar publikums gunst med store selvsikre glis. Trommisen Adrian Hoff sitter stødig på stolen og har en barnlig sjarm med den røde capsen bak fram. Med suggerende rytmer i introen danner trommisen sammen med gitarist Åge Staurset og bassist Even Andreas Røed grunnmuren i åpningslåten.

Med bandets felles interesse for funky slagere fra rundt 2000-tallet, følger de opp med R&B-låten Family Affair av Mary J. Blige. I denne låta har vokalist Daniel Klepp satt seg bak pianoet og byttet plass med Kathrine Sæten Eliassen som tar over rollen som vokalist. Allerede her viser bandet en av sine sterke sider, nettopp at de har tre vokalister som bytter på solist-rollen. Dette gjør at de, som coverband, kan velge seg et større repertoar.

Bandet fortsetter med låten Gettin’ Jiggy With It av Will Smith fra 1997, før de beveger seg inn i nåtiden med fjorårs-hiten Dangerous av David Guetta. Begge låtene blir løftet av høylytt allsang fra salen på refrengene. Det er tydelig at både de nye og gamle låtene går rett hjem hos publikum, inkludert meg selv. Vokalistene forsikrer seg stadig om at publikummet deres har det bra, og det har vi.
Det er først på låten This Love at vi får høre Eskild sine ferdigheter som vokalist, siden han til nå bare har rappet og koret. Han har en solid og sterk stemme, og sjarmerer jentene på både første rad og andre rad med sine moves. Hele bandet leverer fortreffelig bra på denne låta, og jeg vil påstå at dette er helt klart på nivå med låtens rettmessige eiere, Maroon 5.

cinnamon city konsertmelding

 

Foto: Silje Thoen

Et av konsertens største høydepunkt er da bandet ”hiver ut saksofon-kortet”. Saksofon er vel alltid en vinner både estetisk og musikalsk. Saksofonisten er ingen ringere enn Studenthuset Rokkens daglige leder Ulf Kristiansen. En erfaren og blid musiker som virkelig får publikum til å ”Move Your Feet” som låt-tittelen tilsier. Kristiansen blir værende i det gode selskap et par låter til, før han forlater scenen i det bandet innleder siste låt Chandelier av Sia.
Vokalist Kathrine Sæten Eliassen påberoper seg enorm respekt og begeistring fra publikum i det hun trøkker til på refrenget. Men selvsagt er hun ikke den eneste i lokalet som synger. Alle, ja, alle kan refrenget på denne låten som ble en megahit i mars i fjor. Og med siste slag på trommene og gitarene, siste tone fra Eliassen, bassen og pianoet takker bandet for seg, og forlater scenen. Lysene skrus av, og publikum står applauderende igjen i mørket.

Men det var ikke alt. I kjent Cinnamon City-stil har de selvsagt et par-tre låter på lur når publikum tydeligvis ikke har fått nok.
Et blått lys, som en slags spot, treffer pianoet i det Daniel Klepp kommer ut på scenen igjen, alene. Salen er både gira og taus på en og samme tid. I det han slår de første akkordene på en av de største hitene i dag, Take Me To Church, kommer trommis Hoff og resten av bandet ut på scena. Det lurer seg inn et par ekstra slag på opptakten til refrenget, men publikums begeistring veier opp for det.
Bandet avslutter den 45-minutters konserten med låta Problem, hvor saksofonist Kristiansen får være med og takke for seg.
Denne konserten var en fin måte og feire VEKA’s 30-årsjubileum, og vi gleder oss allerede til neste visitt.