Tag Archives: utøving og formidling

Himmelstormer på Det Grøne Treet. 16.05.2015

Konsertmelding av Erland Holen.

Vi kommer til ‘Det Grøne Teet’ en småkjølig lørdagskveld i Volda. Det er 16.mai, hele landets festkveld, og bandet Himmelstormer står og varmer opp i det vi ankommer stedet. De virker spente samtidig som de gleder seg til å spille konsert. Vi slår av en prat med medlemmene i bandet før vi finner oss et bord og slår oss ned. Etter vi har bestilt drikke og funnet plassene våre igjen strømmer det på med feststemte folk som er klare for en livlig kveld med tung progressiv musikk.

Himmelstormer er et lokalt band med folk som studerer/har studert på Høgskolen. De spiller tung, progressiv rock, og musikken er preget av mange fengende riff. De har spilt litt rundt i Volda før på forskjellige events, så folk er godt kjent med musikken og bandmedlemmene, og medlemmene slår gjerne av en prat med publikum før de går på scena.

Himmelstormer består av Cornelius Borger Østlie på bassgitar, Simon Frøystadvåg er låtskriver og rytmegitarist, Daniel Klepp er vokalist og frontfigur, Lars Ødegård på trommer og Mikael Westpå spiller gitar og har ansvar for soloene. Bandet skulle gå på scenen gå på scenen klokka 23.00, men det blir et noen minutter forsinkelse. Bandet går på 23.15 og vokalisten introduserer første låt, Dressed Up As Ghosts, som var en perfekt sang å starte konserten med. Sangen bærer preg av mye dynamikk og så klart tunge riff. Dette får publikum til å bli nysgjerrige og mange har nå flyttet blikket fra ølglasset og over til scena. Himmelstormer hadde åtte sanger på repertoaret som de skulle spille denne kvelden, og bandet annonserte at det skulle bli spilt en helt ny sang som ikke har noen tittel enda. Programmet så sånn ut:

1. Dressed up as Ghosts.

2. Sarcophagus.

3. Chronometer.

4. Before I begin.

5. Levitate.

6. Uten tittel, helt ny låt.

7. Mother Earth.

8. Albatross.

 

Allerede etter første sangen, er det tydelig at bandet er i toppform. De koser seg veldig mye på scena og på den lille flekken de har å stå/sitte på, så gjør de absolutt det beste ut av det. De får god kontakt med publikum og viser veldig tydelig at de liker å spille fremfor folk.

Publikummet er veldig variert. Det er selvfølgelig mest ‘unge’ folk og en noen musikkstudenter, men det er også eldre mennesker som ser ut til å kose seg med musikken. Men det er ikke lett å være publikum på utesteder som «Treet». Det er ikke mye plass, og bare omtrent halvparten av folka som kommer kan fysisk se bandet opptre på grunn av en vegg. Det er heller ikke mye plass til å stå ved scena, så vi var kjappe og fant sitteplasser som var ganske nærme med en gang vi kom.

Lyden på en annen side var overraskende bra i forhold til hva man skulle tro. Man skulle tro at når lyden på gitarene blir så høy at de matcher trommene så kom alt til å bli bare bråk og dårlig balanse mellom de to gitaristene, men dette gikk veldig bra, og det også gjorde at man fikk mer konsertfølelse. For mange kan det hende at lyden var for høy, siden det var vanskelig å prate sammen mens bandet spilte, men det virka som at da fulgte de heller med på musikken og prata litt mellom sangene i stedet for. Bandet avslutter med den mest kjente sangen de har, og den de fleste hadde hørt før; Albatross. Sangen har alt; Dynamikk, knallharde riff, kule vokallinjer, nyskapende gitarspill på sologitaren og det hele. Rett og slett en veldig, veldig bra sang å avslutte konserten med.

Alt i alt var dette en veldig bra konsert og bandet leverer til det fulle på absolutt alle sangene. De er veldig samkjørte og det virker som at Lars har stålkontroll bak trommesettet. Cornelius blir litt gjemt bak Mikael, på grunn av lite sceneplass, men man ser at han koser seg mens har spiller mange kule riff på bassen. Lyden på gitaren til Mikael er kanskje litt lav i forhold til resten av bandet, men han kommer tydelig frem på soloene, som for øvrig er veldig nyskapende. Det er sjelden man hører så mange effekter på en gang i løpet av en solo, som for eksempel på Albatross, kult! Vokalisten har en kraftig stemme og en veldig bra væremåte på scenen. Låtskriver Simon riffer seg gjennom hele konserten og storkoser seg på siden sin. Bandet gjorde en knallsterk opptreden og skapte god stemning, hadde et passe langt, spennende med tanke på ny sang og veldig bra program, og Himmelstormer er et band jeg absolutt vil anbefale folk å se om de har sjansen.

 

Erland konsermelding

Runde Blandetkor på Pinsekyrkja i Volda

RUSSLANDSKONSERT: RUNDE BLANDETKOR PÅ PINSEKYRKJA I VOLDA

Konsertmelding av Beverlyne Wanjala

The concert took place on Sunday the 10th of April 2015 at 1700 in Volda Pentecostal church. The church is situated in the Volda town centre, between Uppheim and the Music school, and opposite the NAV offices.

The performing choir was Runde mixed choir with Kaja Runde as the conductor. I interviewed Kaja Runde after the concert and this is what she said about the choir. “Runde mixed choir comprises of singers from a little island with a population of approximately one hundred people. The choir was started in 1879 and has been there ever since, singing in the choir is has become a tradition. The choir starts with small children of around three years old singing in children choir and as they grow up they graduated to mixed choir. One challenge is that most children leave to other places for education purposes thus thinning the choir. 24 singers performed in today’s concert.”

11272262_984341101599744_212810805_n

Everyone was seated by 1700 and ready for the concert. Most seats in the front were all taken and the audience was excited to listen to some soothing music from Runder. The choir’s repertoire was a mixture of traditional folk songs, hymns and Negro spirituals, which brought a nice contrast. The choir also mixed both Capella and a’ Capella music. The first two songs; Herres Herres and Åndeleg sjømannssong were traditional folk songs from the island. The songs were both a’ Capella and arranged for soprano Alto Tenor and Bass. The harmonies in the songs were blended very well. There was a balance in all the songs and the acoustics in the room was very good in that the diction of the choir was very audible. The next two songs were Swedish folk songs, which are in form of hymns. One of them, Blott en dag, was Capella. The song was about hope to the people. The choir sang in four voices and was accompanied by the piano. The harmonies brought out the mood in the song and the audience was moved by the song. There was a little mistake in the soprano part on the second verse but the choir picked up very well and finished the song with power. I could see that the choir was using the part they know best to cover up for the little mistakes they made. The next song, Sov du drøymesvangre jord was a mixture of both Russian and Norwegian folk song. This song was also sang accapella, with SATB harmonisation. It was followed by a Russian folk song, De hvide akacier, which had SATB harmonies too. The choir finished the concert with two Negro spirituals, which were in English, Go down Moses. This song talks about the Exodus story in the Old Testament Bible. The song was led by Olav Tjervåg who was the soloist. The co-ordination between the soloist and the choir was very fluid. The dynamics, the harmony and the diction brought out the mood of the song perfectly well. Finally the concert ended with an Irish blessing, which as the name suggest, it’s a farewell blessing.

All in all I can say that I enjoyed the concert. It took me back home to my church choir whereby we mostly sing in SATB. The singers were so impressive in that they followed the conductor and were very precise in the ending of songs. Even though they were using the music notes, the managed to put then in an angle that would allow the public to see their faces and also allow them to see the conductor. Other than their beautiful harmonies, the choir was dressed in very beautiful attire which brought uniformity and also brightened the performance. I can say that the concert was a success and the audience was happy with the performance.

TYNGDEKRAFT PÅ DET GRØNE TREET

TYNGDEKRAFT PÅ DET GRØNE TREET

Konsertmelding av  Are Gulliksen

tyngdekraft

 

Bandets medlemmer. F.v. Sondre Aasberg, Kristina Juul Jørgensen, Per-Kristan Vinje, Lars Ødegård, Even Andreas Røed. Foto: Silje Slang Lutnæs

Det er duket for konsert på Det Grøne Treet den 9. april, midt i Voldas koselige sentrum. Studentbandet Tyngdekraft skal spille konsert og vil presentere det de selv sier er høyt- og lavtsvevende rock ‘n roll. Det at man befinner seg i en bygd ved Sunnmørsalpene blir man minnet på under konserten. Hvordan, spør du? Vel, det er vakkert, det er kraftig og mest av alt kryr det av høydepunkter, både under og mellom bandets låter. La meg fortelle deg mer!

Det er god stemning på Det Grøne Treet denne kvelden. En håndfull ivrige og spente mennesker har samlet seg i god tid for å se Tyngdekraft ha sin første konsert på det nevnte utestedet i Volda. Når klokken nærmer seg show-time har antall ølglass i lokalet fordoblet seg og det begynner å bli trangt om plassen. Medlemmene av Tyngdekraft plasserer seg på sine respektive plasser og uten forvarsel er de i gang med første låt.

Bandet Tyngdekraft består av vokalist Kristina Juul Jørgensen, gitaristene Per-Kristian Vinje og Sondre Aasberg, bassist Even Andreas Røed og trommis Lars Ødegård. Sammen står de for både musikken og teksten som skal formidles under kveldens konsert. De skal presentere 8 låter, både nye og gamle fra bandets repertoar. Åpningslåten har fått tittelen «Soar» og har et refreng som du neppe vil slutte å nynne på med det første. Publikum som sitter spredt over hele lokalet finner seg plasser nærmere området som er scenen før bandet spiller neste låt. Kjenner du til Tyngdekraft og har sett de opptre ved tidligere anledninger vil man kjenne igjen låten «In Between». At bandets medlemmer kunne ha holdt samme intensitet og nivå oppe under hele konserten er det ingen tvil om, men neste låt med navn «Blinded» er en av kveldens rolige låter. Denne blir etterfulgt av «The Quiet» – en låt hvor navnet skulle tilsi at den vil være rolig, men dette stemmer ikke når det viser seg å være det eksakt motsatte av hva tittelen beskriver, og det får meg til å lure på hva låten kan handle om.

Dette gjorde meg nysgjerrig på hva låtene til Tyngdekraft handler om, og derfor har jeg tatt en liten prat med vokalisten Kristina Juul Jørgensen som har skrevet noen av tekstene til kveldens innslag. Hun vil i midlertidig ikke røpe hva «The Quiet» handler om, men forteller meg om hva som inspirerte kveldens tre neste låter. «Naked Winter» er kveldens femte låt og handler om fjorårets vintervær og at det kom sent. Første vers lyder slik.

 

«You arrived late this year
creating beautiful chaos.
You did not last long
before you disappeared.»

 

 

«Unwind» er innom det evigstore temaet kjærlighet og er basert på Juul Jørgensens personlige erfaringer. Hun forteller at låten handler om at man savner noen, selv om man selv bestemte seg for å dra. Syvende og nest siste låt heter «Devil Dance» og omhandler Juul Jørgensens tidligere sjef og virker som hennes egne personlige opprør. På refrengene synger hun bestemt at hun ikke vil danse djevelens dans, som en beskjed den tidligere sjefen. Låten har en dynamisk oppbygning som starter svevende med en vokal som klinger klart over rolig tromming og gitarspill, men midtveis i låten blir man hentet inn av tyngdekraften og satt på plass tilbake på jorden med et tyngre parti og et fet gitarsolo.

Det synes at bandets medlemmer har vært gjennom et solid antall timer med øving og arbeid før kveldens konsert. Bandet er komfortable i forhold til hverandre og har en god kontakt med publikum som er plassert over alt i lokalet. Selv med full konsentrasjon til sitt eget instrument er bandets medlemmer flinke til å formidle, selv under konsertens mest intense øyeblikk, og mellom innslagene føler man seg inkludert som en del av bandet selv. «Howling», kveldens siste låt setter et verdig punktum for Tyngdekrafts konsert på Det Grøne Treet, og publikums klare respons kan vise til en positiv framtid for studentbandet Tyngdekraft!

Cinnamon City, Volda, Rokken studenthus 8/05/2015

Konsertanmeldelse av Peter Magnus Berg

Klokken er 22:00 på en fredagskveld. Publikum har forsynt seg av drikke, og satt i gang praten for å få tiden til å gå, mens de venter i spenning på det som følger. Det er nemlig duket for Rokkens 10-års Jubileumskonsert!

Bandet de venter på er «Cinnamon City», et lokalt coverband med en del tilhengere på studenthuset, ettersom de har spilt her flere ganger før. Gulvet er halvfylt av mennesker som står og er opptatt av sitt eget, da medlemmene går på en etter en og avbryter summingen fra publikum med: «Let’s get it started, in here», som fyller hele rommet. Fokuset flytter seg til scenen, og vi er i gang. Det var den kvinnelige vokalisten som innledet den første coverlåten deres, Black Eyed Peas sin «Let’s Get It Started». Energien flyter allerede fritt fra første strofe, og gruppen tar publikums oppmerksomhet og slipper aldri taket på dem. Gruppa er sammenkjørt og vi hører aldri et instrument som skiller seg ut fra takten eller lignende.

Gruppen består av; Kathrine Eliassen på vokal/piano, Eskild Valsø Lied på vokal/gitar, Åge Staurset på gitar, Adrian Hoff på perkusjon, Even Røed på bass, og Daniel Klepp på vokal/piano.

«Cinnamon City» sparer ikke på krydderet og hopper videre til neste sang som er Mary Blige sin «Family Affair», og holder på samme energi og trøkk. De virker veldig komfortable på scenen, og er ikke redd for å vise det. De hopper, går og beveger seg til musikken, med god kontakt med publikum. Musikalsk er de også habile, og vokalistene skifter ofte rolle mellom instrumenter, som gir hver av dem sine øyeblikk som «frontfigurer» i rampelyset. Etter den tredje sangen, Will Smith sin «Gettin’ Jiggy With It», så skjønner vi hva vi kan forvente av dem; hiphop-funk, pop og rap sjangrene. Det legges også merke til at det går et visst antrekk igjen på tre av medlemmene: fargerike trenings-gensere, tennissokker og shorts. Til disse sjangrene, og sangene, så kan det tenke seg at en kan sikte litt for høyt i forhold til vokalprestasjoner, men ikke i kveld. Rapperne leverer til de grader, og den kvinnelige vokalisten får skinne i flere av sangene deres; de har en god standard og det viser de!

De er ikke redde for å vise hvor gøy de har det på scenen, og det viser de godt når selv trommisen virker som den mest aktive av dem, der han sitter. Etter de tre første sangene av repertoaret deres så har gulvet framfor dem blir helt dekket med hylende og hoppende fans som bare vil ha mer og mer. Det virker som alt går knirkefritt for dem, inntil den 9. coverlåten, hvor det virker som at det har oppstått noen usikkerheter angående tekst eller melodi, men som det sammenkjørte bandet de er så klarer de å få skuta på rett kjøl, og fortsetter i god ånd som om ingenting har skjedd. Hittil har lyden vært god, repertoaret variert innenfor sjangeren, og tilstedeværelsen aldri dabbet gjennom alle sangene; i lydbildet kommer de som en pakke hvor alle spiller sin del. De som skiller seg mest ut på scenen er vokalistene og trommisen, men betyr ikke at jeg følte at jeg savnet noe mer bevegelse fra de andre, da scenen mest sannsynlig ikke hadde plass til det heller.

cinnamon city

Med et smell, og alle hendene i været, avslutter «Cinnamon City» på samme energinivå som de startet på. En hyggelig og spennende opplevelse fra hiphop-funk og rap verdenen, med et band som ikke gjorde annet enn å levere til forventningene. Et band verdt å få med seg!

 

 

Rival Sons på Sentrum Scene

Konsertmelding av Henrik Grinde

Oslo, 12/4-15:

Det er søndag kveld. Sentrum Scene, hovedstaden. Folk siver sakte, men sikkert inn dørene, og jeg følger strømmen. Det første som møter meg i den overraskende intime salen er et teppebelagt gulv og vegger dekorert med gullbelagt netting på mørk bakgrunn. Det er som å være inne i en VOX-forsterker. Det er rock. Jeg liker det. Med andre ord, Oslos kanskje kuleste venue er den perfekte scene for California-rockerne i Rival Sons.

På slaget 20:00 går oppvarmingsbandet på scenen. Blues/grunge-kvartetten Kill It Kid. Jeg hadde gleden av å oppleve Kill It Kid på Rokken noen måneder i forveien og ble hjerneblåst av trøkket i musikken deres. Gleden var derfor stor da jeg noen dager før konserten fant ut at de skulle åpne for selveste Rival Sons.

Kill It Kid ble formet i den engelske byen Bath og består av Chris Turpin (gitar og vokal), Stephanie Ward (keys og vokal), Dom Kozubic (bass) og Marc Jones (trommer). I begynnelsen inneholdt lydbildet både fele, slide gitar og til tider banjo, men har etter hvert beveget seg mot et gitardrevet, trommetungt og rått uttrykk, noe som åpenbart falt i smak hos noen av old timerne like ved siden av meg som lot seg løsrive fra sine saltstøtteskikkelser og svingte med til Turpins frenetiske gitar og hjerteskjærende stemme, og Wards forføriske blikk over keyboardet. Alt holdt sammen av en aldri så stødig bassist som gjorde akkurat det han måtte for å gi de tre andre i bandet nok rom til å boltre seg i. Den rundt 45 minutter lange seansen avsluttes mesterlig av den aldeles nydelige og mørke «Caroline» som kan fremprovosere en liten klump i halsen hos selv de aller mest hardbarkede av oss.

Så var det endelig duket for hovedattraksjonen. Grunnen til at vi var samlet i Tigerstaden denne kjølige søndagskvelden i april. The Grand Finale på en ellers upåklagelig kveld.

Ikke noe piss. Ikke noe klein presentasjon. Rett på sak. «Electric Man». Gitarlyden fra Scott Holidays Gibson Firebird skreller nesten av de VOX-inspirerte båndene på veggene og vokalist Jay Buchanan lover å ta oss med til «…the Promised Land.» Og jeg er solgt. Elektrisk og ekstatisk. Allerede på første låt ligger Buchanen på scenegulvet som om han vrir seg i smerte, men det som kommer ut fra hans gudbenådede stemmebånd er alt annet enn smertefullt. Det er sjel og det er oppriktighet.

Konserten fortsetter med de tre første sporene fra sisteplata Great Western Valkyrie og første akt avsluttes med radiohiten «Pressure and Time» og eposet av en låt «Manifest Destiny Pt. 1».

Andre akt starter med Scott Holiday alene på scenen med en kassegitar og den ubeskrivelig vakre låten «Nava», og markerer starten på et akustisk sett med låtene «Burn Down Los Angeles», «The Man Who Wasn’t There» og «White Noise». Personlig mener jeg de kunne spart seg for denne delen da det egentlig bare dro ned energinivået som hadde bygget seg opp i løpet av første delen av konserten.

Tredje akt går nok ikke inn i noen historiebøker og for å være helt ærlig føltes det litt som at man sto og ventet på noe annet. Noe bedre. Noe større. Det kan godt hende at det var den litt ødeleggende effekten det akustiske settet hadde på momentet i konserten som hadde skyld i den følelsen. Men æres den som æres bør, og Jay Buchanan får virkelig vist frem stemmen sin i den fantastiske og sårbare «Where I’ve Been».

Og endelig får vi den forløsende låten. Monsterhiten «Keep On Swinging». Låten som avslutter hele ballet etter at gutta har kommet inn på scenen igjen for sitt encore. «Open My Eyes» er fet nok, men det er ikke før den aller siste låten at alle tanker om en lang konsert og en unødvendig pause i form av et akustisk sett forsvinner. Publikum reagerer instinktivt og momentant, og hopper opp og ned i takt med musikken. En verdig avslutning på en berg- og dalbane av en konsert.

Rival Sons har flere ganger blitt sammenlignet med verdens beste band gjennom tidene, Led Zeppelin, og det er ikke uten grunn. Jay Buchanans stemme er nok til å fylle hele rommet alene og riffkatalogen til Scott Holiday er stor nok til å gjøre hvilken som helst gitarist både grønn og gul av misunnelse. Michael Miley treffer trommeskinnene så perfekt at man nesten kan stille klokka etter ham, mens Dave Beste gjør den usynlige, men akk så viktige jobben med å holde alt samlet. Ikke ulikt en rockekvartett fra London, England.

Opplyftande tyngdekraft

Konsertmelding av Av P.T. Gisletveit

Eg fant meg sjølve nede på det Grøne treet torsdag kveld, 9. April. Det var her det skulle bli og det var her det skulle skje. Eg fann meg ein plass i lokalet, nesten aleine, med min godt slitte skriveblokk + øl, mens to menn og ho B-kjendisen frå Norske Talentar eller X-faktor eller kva det nå var for noko, sitt og diskutere amerikansk-politiske situasjonar. Eg tenkjar at verda er mindre enn folk skal ha det til, men det tar ikkje lange tida før lokalet blir fullt av folk som har komen hit for den same grunnen som meg: bandet Tyngdekraft! Eg var nå tidleg ute. Eg tenkte eg skulle ha tatt med meg øyrepoppar, dei var heime. Men det å bli svett som ein gris som fylgje av ein hektisk sykkeltur, vil eg heller sleppe. Skal eg bli svett i kveld, så skal eg bli det om den musikken eg skal høyre blir verd å bevege seg til.

Lokalet blir meir og meir fylt, og stemninga stig med praten. Praten, den begynnar å oppnå den same summande frekvensen som desse veggane har måtte tåle gjennom mange år. Etter kvart har band-medlemmane begynt å bevege seg ut mot sitt utfaldingsområde. Dei prekar med kjentfolk bland publikum og dei gjer dei nødvendige siste oppvarmingar og justeringar på sine respektive instrument. Dei er høflege og ventar på resterande publikum som sikkert har måtte ta ein ekstra dram på vorset før dei fekk kjabba seg ned til denna trufaste grøn-puben.

Tyngdekraft I

Når nesten alle setane i lokalet er opptekne, samlast alle medlemmane med instrumenta parat, og det brakar laus! Innleiinga med låta «Soar» gir oss alle fyrsteinntrykket av kva desse folka vil gi til oss. Det er høgt, og det er energi dei vil gi oss! Ein skulle tru at dei tok det meir roleg når dei fylgjar på med «In Between» rett etterpå. Her blir vi møtt med ein roleg introduksjon, men så er mi oppe på same nivå som sist, og folket liker det! Vidare utover i programmet komer ein låt med eit ironisk namn: «The Quiet». Her klarar eg ikkje å sitte stille på barkrakken, kroppen må få rista på seg! Her gjekk det opp for meg kor opplyftande Tyngdekraft virkelig er (ja, eg vett eg er morosam)! Dei går vidare i programmet med det eine riffet etter det andre, og dei nødvendige variasjonane i låt for låt, gjer at ein opplev noko nytt i denna rokken. Den låta som får til og med erfarne musikklyttarar som er kåte etter rytmiske variasjonar/omvendingar, er låta «Sondre/unwind» eller «Sondre BLÆHH!», som han blei nydøpt i kveld av skaparen sjølve. Før dei rundar av showet, tar dei ein pust i bakken med vokalistens eigen låt: «Devil Dance», som er fin dynamisk, når eit energisk toppunkt og avsluttar i den same melankolien han starta i. Til slutt komer riffmaskina «Howling» som avsluttar konserten, og ein står igjen med at det var verd turen ned hit.

Bandet’s visuelle engasjement er smittande. Bassist og trommis er kontrollerte i bakgrunnen mens gitaristane og vokalisten visar fokusering og moderat koreografi. Dei hjelper oss med å sjå at detta ikkje berre er gjildt, men og seriøst! Vokalistens, (eller skal eg seie vokalistinnas) tryggje blikk gjer mykje for kontakta med folket.

Når det komer til lyd, har det Grøne Treet ein akustikk som mange individ kan gjere seg opp ein felles meining om: ikkje bland top 50 i Sunnmøre. Eg skulle gjerne reve ned alt som heitte lettveggar i lokalet for å kunne gjere den minste forbedring, og pr. i kveld så blei det det det blei. Dei problema eg og publikum hadde, var å høyre sjølve teksten. Dog vokalisten song sterkt og reint, var det vanskeleg å høyre sjølve stavingane i teksten på ein god del av repertoaret. Eg meiner det skuldast at stavingane drukna i volumet til gitarane. Skal mi ta eit skulande blikk på lydteknikaren, gitaristanes ampar, eller lokalets akustikk?

De harde fakta:

Tyngdekraft er ein riffprodusent som tar modige musikalske forsøk på å få seg ein individuell plass bland liknande små- og stor-artistar, med heilt greitt variert repertoar som gjer at ein ikkje går lei. Samspelte er dei, det oppnådde resultat. Sosialt samvær med publikum gjer at ein får eit godt inntrykk av at dyktige rokkarar og er menneskjer. Under songane er vokalisten vegen inn til bandet frå publikum med sine sjarmerande smil og blikk, men eg ynskje at heile bandets koreografi kan jobbast meir med på enkelte songar. Elles bør lokalet bli utbedra reint akustisk (eller var det lydteknikaren?).

Av P.T. får dykk terningkast 4 blank!

 

Tyngdekraft II

DHG @ Inferno 4/4.15 – musikkanmeldelse av Magnus Solheim

Inferno er en musikkfestival i Oslo som i år feiret 15 år. 4 dager fullstappet med konserter og annen kultur som er knyttet til metalmiljøet. På festivalområdet inne på Rockefeller og John Dee står konsertene i fokus, men det er også plass til utstillere, tatovører og merchandise-selgere. Rundt omkring i Oslo arrangeres også aktiviteter som konferanser , ølsmaking og guidet tur til platebutikken Neseblod. I konsertanmeldingen som følger skal jeg prøve å gi et innblikk i hva som foregikk på en av konsertene under Inferno Metal Festival.

Før konsertene starter på lørdag fikk jeg slått av en prat med Aldrahn og Vicotnik fra bandet Dødheimsgard. DHG eller Dødheimsgard er et norsk metal-band som ble dannet i 1994. De startet opprinnelig som et blackmetal band men har utviklet seg i en mer eksperimentell og avantgarde retning.

Etter en hyggelig prat med bandet gledet jeg meg til konserten. Den foregikk slik:
Foran scenen henger det et sort forheng. I det klokka slår 21:30 trekkes forhenget til side og en låt begynner å spille over anlegget. Det er åpningssporet fra den nyeste skiva til bandet. Det er vanlig i metalsjangeren å ha en introlåt før bandet begynner å spille. Dette var intet unntak. Etter introlåta, som varer ca. et minutt, begynner bandet på sin første låt. Denne er også hentet fra den nyeste skiva. Rett på. Ingen tid til pjatt. Som bandet sa før konserten. Her er musikken i fokus.

Sceneeffekter står sterkt i ekstremmetalsjangeren. Den eneste visuelle som skiller DHG fra da jeg prater med to av dem tidligere på kvelden er at vokalist Aldrahn bruker ansiktssminke. Men Aldrahn ligner ikke et lik. Han ligner heller en kriger med sin ansiktsmaling. Bekledningen er gjennomgående svart på hele bandet, noe som passer sjangeren bra, men det er lite blod, innvoller og hodeskaller å se på scenen. Faktisk ingenting. Som gutta sa, vi er ikke på teater.

Aldrahn imponerer med et stort register. Han bruker mikrofonen effektivt for å nå ut til publikum min sine tekstlinjer og demoniske skrik. Stemmen hans passer hele tiden med resten av det samstemte bandet. Bandet fungerer som et musikalsk monster på scenen, der de leverer alt i fra seige tunge industrielle riff til raske partier. Et tegn på dyktige musikere som har øvd mye alene og sammen. Jeg tror ingen i publikum ofrer en tanke på at det er en relativt fersk besetning som står foran dem. For selv om Aldrahn og Vicotnik startet bandet sammen i 1994 har det vært stor trafikk på musikere. Selv ikke Aldrahn har vært med hele veien. Vicotnik avslørte at både bassist og 2.gitarist er ganske ferske i bandet.

Å spille live kan by på utfordringer for et band hvor låtene skrives og lages i studio. For når låtene spilles inn kan Vicotnik spille inn både bass og gitar alene og få det akkurat slik han vil. Til og med effekter som kirkeorgel og blåseinstrumenter er brukt på den nye skiva. Dermed brukes det lydfiler på enkelte deler for å gjøre live versjonen likere den på skiva. Slik kan bandet fokusere mer på grunnoppsettet av låtene og publikum kan fortsatt høre etter de effektene de digga fra plata.

Bandet ofrer ikke mye tid til publikum, men det er ingen tvil om at publikum trives. Rockefeller er fullt av ivrige metalfans som holder stand, til tross for fire lange dager med festing og konserter. Alle jeg kan fra mitt ståsted har fokus på hva som skjer på scenen. Og det er ikke rart. Det er selvsikre dyktige musikere som underholder. Det er energi i alt som skjer på scenen. Selv om tempo og lydbilde varierer er det hele tiden en nerve i musikken. Alltid noe spennende. Da noen metallband kan virke noe ensformig klarer å DHG å levere mye forskjellige i løpet av sin konsert. De spiller på et stort følelsesregister. Og det er nettopp dette som står i fokus i DHG sin musikk. Gutta mener selv de formilder få meninger fra scenen. Null politikk- kun følelser!

Eivind Nakken bilde

[Foto: Eivind Nakken]

Selv mener DHG at det er nerdene som liker dem. De mener selv at fansen gjenspeiler dem selv. Det er vanskelig å vite hvem som lytter mest på DHG hjemme, men det er fans i alle aldre som har møtt opp for å få med seg DHG på Inferno. De kan derimot ha rett i at den supertypiske blackmetal stereotypen ikke er i overtall. Med sitt varierte repertoar tror jeg DHG klarer å nå ut til mange, og de som gir bandet en sjanse finner noe de liker.

Det var heller ikke mye stjernenykker eller divafaktorer å oppdage etter konserten. Bandet tok seg tid til å møte et imponert publikum hvor mange sto i kø.

Setlista for kvelden var en god miks fra hele Dødheimsgards diskografi. Fra det første albumet Kronet til Konge (1995) og helt opp til det nyeste albumet A Umbra Omega (2015). Slik fikk DHG vist fram sin bredde gjennom mange års hardt arbeid.

1. The love divine ( intro)
2. God protocol axiom
3. En krig å seire
4. Bluebell heart
5. Symptom
6. The snuff that dreams are made of
7. Monumental possession
8. Ion Storm
9. Interlude (orgelmusikk)
10. When heavens end
11. Architect of darkness
12. Oneiroscope(piano intro)
13. Traces of reality.

Takk til Aldrahn og Vicotnik stilte villig opp for en prat.

-Magnus Solheim, musikkstudent ved Høgskulen i Volda.

GETTIN’ JIGGY WITH CINNAMON CITY

Konsertmelding – Cinnamon City, Studenthuset Rokken 14. 02. 15

Av: Kristina Juul Jørgensen

Var du ikke på Cinnamon City-konserten på Studenthuset Rokken under Veka, sier du? Greit, da gikk du glipp av tidenes konsert på denne siden av sunnmørsalpene.
Det Volda-baserte bandet spiller coverlåter fra sent 90-tallet til 2015, og har spisset seg inn på sjangre som funky pop og hip hop.

Storsalen på Rokken er stappfull, og det strømmer stemningssettende musikk ut fra høyttalerne. Scenen bader i tung røyk og hvitt og blått lys. Musikken fra anlegget skrus nesten ubemerket av. Men publikum skjønner fort hva det betyr, og løfter både hender og innestemme i været. Så kommer bandet løpende inn. Hoppende, dansende, vrikkende, og i likhet med publikum med lange armer i været. Rytme-hiten fra 2004 ”She Wants To Move” av N.E.R.D dundrer ut i salen, og vokalistene Eskild Valsø Lied og Daniel Klepp mottar publikums gunst med store selvsikre glis. Trommisen Adrian Hoff sitter stødig på stolen og har en barnlig sjarm med den røde capsen bak fram. Med suggerende rytmer i introen danner trommisen sammen med gitarist Åge Staurset og bassist Even Andreas Røed grunnmuren i åpningslåten.

Med bandets felles interesse for funky slagere fra rundt 2000-tallet, følger de opp med R&B-låten Family Affair av Mary J. Blige. I denne låta har vokalist Daniel Klepp satt seg bak pianoet og byttet plass med Kathrine Sæten Eliassen som tar over rollen som vokalist. Allerede her viser bandet en av sine sterke sider, nettopp at de har tre vokalister som bytter på solist-rollen. Dette gjør at de, som coverband, kan velge seg et større repertoar.

Bandet fortsetter med låten Gettin’ Jiggy With It av Will Smith fra 1997, før de beveger seg inn i nåtiden med fjorårs-hiten Dangerous av David Guetta. Begge låtene blir løftet av høylytt allsang fra salen på refrengene. Det er tydelig at både de nye og gamle låtene går rett hjem hos publikum, inkludert meg selv. Vokalistene forsikrer seg stadig om at publikummet deres har det bra, og det har vi.
Det er først på låten This Love at vi får høre Eskild sine ferdigheter som vokalist, siden han til nå bare har rappet og koret. Han har en solid og sterk stemme, og sjarmerer jentene på både første rad og andre rad med sine moves. Hele bandet leverer fortreffelig bra på denne låta, og jeg vil påstå at dette er helt klart på nivå med låtens rettmessige eiere, Maroon 5.

cinnamon city konsertmelding

 

Foto: Silje Thoen

Et av konsertens største høydepunkt er da bandet ”hiver ut saksofon-kortet”. Saksofon er vel alltid en vinner både estetisk og musikalsk. Saksofonisten er ingen ringere enn Studenthuset Rokkens daglige leder Ulf Kristiansen. En erfaren og blid musiker som virkelig får publikum til å ”Move Your Feet” som låt-tittelen tilsier. Kristiansen blir værende i det gode selskap et par låter til, før han forlater scenen i det bandet innleder siste låt Chandelier av Sia.
Vokalist Kathrine Sæten Eliassen påberoper seg enorm respekt og begeistring fra publikum i det hun trøkker til på refrenget. Men selvsagt er hun ikke den eneste i lokalet som synger. Alle, ja, alle kan refrenget på denne låten som ble en megahit i mars i fjor. Og med siste slag på trommene og gitarene, siste tone fra Eliassen, bassen og pianoet takker bandet for seg, og forlater scenen. Lysene skrus av, og publikum står applauderende igjen i mørket.

Men det var ikke alt. I kjent Cinnamon City-stil har de selvsagt et par-tre låter på lur når publikum tydeligvis ikke har fått nok.
Et blått lys, som en slags spot, treffer pianoet i det Daniel Klepp kommer ut på scenen igjen, alene. Salen er både gira og taus på en og samme tid. I det han slår de første akkordene på en av de største hitene i dag, Take Me To Church, kommer trommis Hoff og resten av bandet ut på scena. Det lurer seg inn et par ekstra slag på opptakten til refrenget, men publikums begeistring veier opp for det.
Bandet avslutter den 45-minutters konserten med låta Problem, hvor saksofonist Kristiansen får være med og takke for seg.
Denne konserten var en fin måte og feire VEKA’s 30-årsjubileum, og vi gleder oss allerede til neste visitt.